Akkurat Passe Upassende? – a round head in a square hole

Saueflokk. Hvilken mentalitet er mer norsk enn denne, bortsett fra dugnad? Det å skulle passe inn for enhver pris, og om det så trengs gå på akkord med egne verdier og mål for å tilfredsstille det omverdenen forventer av deg. For meg henger saueflokk sammen med jantelov. Du skal gjøre som oss – bæææh! Du skal følge samme sti som «alle de andre» – dobbeltbææh!

Jeg er vokst opp på Jar i Bærum. Et område hvor ikke alle, men usunt mange, henger seg opp i noen materielle målestokker for å vurdere vellykkethet og prestisje. Ikke at det er unikt for Bærum. Vi ser det allerede med merkepress på klær på barn under barnehagealder. Da jeg var liten begynte det med andre områder, som sportsutstyr, leker og ferier. Pappa handlet brukt på Sportslåven, Barbier og Legoklosser kom fra loppemarked, og feriene var vi på fjellhytte uten vann og strøm – sommer som vinter. Om vi klaget til ham iblant… Når du kom hjem fra en venninne som hadde fått ny og kjempekul sykkel, vært i Syden eller kanskje hadde fått basseng, bil eller hus til Barbiedukkene. Pappa var bestemt og urokkelig – «vi er jo ikke alle andre». Og forklarte at om han handlet brukt, kunne vi få mye mer for pengene enn om tilsvarende ting skulle handles nytt, og at han nektet å sløse bort penger fordi alle andre gjorde det. Med fire barn i familien trenger du ikke Christian Vennerød for å forklare økonomien i det – selv om vi selvfølgelig syntes han kunne være utrolig kjip iblant.

Den holdningen har pappa alltid stått for i sitt eget liv. Han var ganske nerdete som ung, samlet på mynter, frimerker og etterhvert reklame og leker fra femtitallet. Folk rundt lo av ham, for hva i all verden skulle han med det. Pappa kjørte sitt eget løp, kanskje litt ensom iblant, men allikevel fast og overbevist. Og som 29-åring bygget han eget hus for salget av noen få av de myntene han hadde begynt å samle på som liten. Han hadde funnet noen nisjer få andre hadde evnet å se muligheter i, basert på genuin interesse, og det betalte seg på sikt.

Pappa stilte opp i oransjrutet skjorte og lilla bukseseler på skoleavslutninger, snakket om alt med alle totalt uten filter, og jeg var veldig var på å fange opp når andre foreldre smilte litt overbærende av ham. Du vet, de foreldrene med interiørdesignet hus, riktige klær, riktige ferier, riktige venner, etc. De som er helt perfekte. Utad. Det fikk nok han også med seg, men han valgte å ikke bry seg. Han er seg selv. På alle måter. Alltid. Heldigvis. Selv om jeg fortsatt iblant blir flau.

Etterhvert som jeg ble eldre begynte jeg å bli stilt ovenfor noen egne valg. Og hva velger du? Det ubevisste valget i å følge saueflokken i håp om at deres retning passer for deg også, eller tar du et skritt unna og betrakter litt på avstand? For deretter å velge selvstendig. For min del – helt klart det siste. Ikke snakk om at jeg skulle passe inn fordi det var det «alle andre» valgte. Jeg fikk ikke merkeklær hjemme, og ville ihvertfall ikke bruke mine hardt oppsparte lønninger på det, så jeg valgte en egen stil, godt hjulpet av Fretex og UFF. Med mer eller mindre heldig resultat, men det var ihvertfall ikke noe andre hadde valgt for meg. Foreldre av mine venninner ringte bekymret hjem til mine da jeg hoppet av skolen som 16-åring. Men de sto heldigvis for at så lenge jeg brettet opp ermene og jobbet var det helt greit for dem, så lenge jeg ikke ble gående og sløve. Nå tenker jeg at det svaret også krevde en god dose selvtillit fra mine foreldre, kanskje kombinert med erfaring i hvor sta jeg er når jeg har bestemt meg for noe. Og noen egne opplevelser med å bli pushet til å oppfylle andres ambisjoner.

Dette har jeg fortsatt med meg. Selv om det kan ha noen kjipe ulemper, ser jeg faktisk på staheten og selvstendigheten min som noen av mine beste kort. Ved at jeg velger etter eget hode og magefølelse, relativt upåvirket av hva som er riktig i andres øyne. Å tørre å stå for egne meninger og overbevisninger koster mer enn det smaker iblant. Men min erfaring er at i det lange løp har du igjen for det, mangedobbelt. For flertallet går med strømmen.

Om man skal komme noen vei tror jeg man må tørre å lage litt bølger. Utfordre andre og etablerte sannheter, enten det er i forbindelse med jobb eller samfunnet for øvrig. Tørre å jobbe hardt for saker man tror på, selv om ingen andre ser det på samme måte. Uten å la andres synsing styre dine individuelle valg og målsetninger. Enten det gjelder jobb eller utdanning. Tips og råd kommer godt med, og det er lurt å lytte til erfarne fjellfolk, også/særlig som er totalt uenige med deg. Men når alt kommer til alt, har jeg fått mye bedre råd fra andre pøbelmakere som tenker ut av boksen, enn fra selvbegrensende A4-mennesker som styres etter hva de tror alle andre mener, og som lever innenfor trygge, forutsigbare rammer med skylapper i standardformat. Vet jeg generaliserer veldig ift. sistnevnte, poenget mitt er at vi både i samfunn og næringsliv trenger folk som både kan utfylle og utfordre hverandre til å tenke nytt og annerledes.

Tommelen opp for å tenke sjæl!

Everyday philosophy Leadership & values

1 Comment Leave a comment

Legg gjerne igjen en kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s

%d bloggers like this: