Tilbake Til Lagos: Om Voodoo og Prosjektledelse

Som prosjektleder vil jeg si at min jobb handler minimum 70% om mennesker, uavhengig av hva slags prosjekt jeg jobber på. Dermed er jeg litt over middels interessert og nysgjerrig på å observere likheter og forskjeller blant folk jeg møter i ulike verdensdeler og deler av samfunnet. 

Første uke av totalt 5 på oppdrag ute hos kunde. Jeg skal bidra på noen områder som for meg er utrolig interessante; fra å strukturere arbeidet med vurdering av performance, formalisere rutiner for mobilisering av ansatte, og se på hvordan bedriften jobber med kompetanseutvikling. Målet for oppholdet er å få på plass grunnlaget for et HR-system, strukture komplett internt og eksternt kurstilbud for de ansatte, og bidra på en del andre strategiske leveranser med fokus på hva tidligere konsernsjef i Wilhelmsen, Ingar Skaug, kalte «det myke stålet» – menneskene i organisasjonen.

Hvilken forskjell mennesker kan utgjøre i et prosjekt, på godt og vondt! Det er en usikkerhetsfaktor i prosjekter som er betydelig undervurdert. Både direkte og indirekte bidragsytere (f.eks prosjektmedlemmer, interessenter i linjen, styringsgruppe) kan utgjøre forskjellen mellom suksess og fiasko. Her nede har jeg en fordel ved korte beslutningslinjer internt, relativt få ledd man må gjennom for beslutninger. Jeg samarbeider godt med de lokalt ansvarlige, og forsøker så godt jeg kan å være ydmyk og lyttende ift. deres kompetanse og erfaringer. Det kan være utfordrende, iom at jeg er en veldig utålmodig og løsningsorientert person som ønsker raske resultater. Her er imidlertid dette avgjørende for å få jobben raskest og best mulig gjort.

Om jeg får folk positivt innstilt og med meg, er det en rimelig god sjanse for at de bidrar og deler gode erfaringer, viktig bakgrunnsinfo og tips, de gjør kanskje litt ekstra innsats utover hva de strengt tatt er forpliktet til, noe som gir positive ringvirkninger. Det motsatte får jeg om jeg trer løsninger ned over hodene deres basert på hva jeg tror de trenger, uten å involvere dem først. Ganske universalt. Jeg har ennå ikke funnet et land, en kultur, bedrift eller et sosialt samfunnslag hvor dette ikke gjør seg gjeldende. Dermed er et suksesskriterie for mine leveranser på vegne av kunden at jeg klarer å motivere underveis. Og hva er beste motivasjon? Jeg forsøker å bruke de faktorene jeg selv blir motivert av; i størst mulig grad være blid, åpen, ærlig og involverende. Jeg tar meg tid til småprat med interne kolleger, observerer bedriftskulturen og ulike parters behov, og går ikke nødvendigvis ut fra at europeisk tenkemåte er den beste. Min rolle er en slags kameleon – jeg tilpasser meg etter landskapet (organisasjonen) rundt meg.

Som ekstern prosjektleder og konsulent har jeg liten tro på Geelmuyden.Kiese-varianten; «vær 110% ekspert, og vis under ingen omstendigheter kunden dine svakheter eller usikkerhet» 😉

I andre prosjekter har jeg sittet på kundesiden, og for meg er gjensidig tillit og åpenhet et nøkkelord. Noe jeg finner utrolig irriterende er eksterne konsulenter som valser inn og har den ultimate løsningen (i egne øyne) uten å først bli kjent bedriften og interne behov. Jeg har tro på at mitt bidrag som ekstern ressurs blir langt bedre hvis de ansatte opplever meg som en de kan støtte seg på og som kan bidra med best-practice utover deres erfaringer, men som allikevel anerkjenner deres innsats og kompetanse og i best mulig grad konsulterer dem. Om de interne ressursene opplever at jeg ivaretar deres behov og ønsker i prosjektene, oppnår jeg mye bedre oppslutning og engasjement underveis. Dette kommer både oss og bedriften til gode, gjennom effektive prosjekter med gode og hensiktsmessige leveranser.

Min hovedfunksjon slik jeg opplever det, er å utfordre dem til å tenke litt nytt – ut av boksen. Stille spørsmålene som får dem til å se nye muligheter, og samtidig bidra med noen åpne forslag til hvordan nåværende utfordringer kan løses. Slik tror jeg vi bygger gjensidig tillit og utvikler vårt samarbeid på et helt annet nivå, og at vi sammen finner frem til de beste resultatene og løsningene for selskapet. Den menneskelige faktor er sterkt undervurdert i prosjektledelse – dessverre gjør de fleste organisasjoner den feilen at de fokuserer mest innsats og ressurser inn mot system/tekniske løsninger, mens de glemmer hvem som er kritiske bidragsytere for å få disse hjelpemidlene til å fungere i praksis ute i organisasjonen.

Mye er likt, noen deler av samfunnet er imidlertid langt fra hva vi kjenner hjemmefra. Sist gang jeg var her hørte jeg historier om voodoo. På besøk ute på landsbygda ble vi fortalt at barna ikke fikk gå til nabolandsbyen, for der brukte de svart magi og drev med ofring. Og at albinoer holder onde ånder unna, slik at kroppsdeler (eks. en hånd) henges over døren for å beskytte beboerne. Men dette var jo selvfølgelig bare skrøner! Trodde jeg…

I går kveld fikk jeg en liten aha-opplevelse. En lørdag i september fikk jeg bli med Statoils direktør her nede for å besøke to jenter i den landsbyen de opprinnelig kommer fra. Grunnet mishandling bor de ikke hos sin far, men på et barnehjem her i Lagos. Vi ble med på deres andre besøk «hjem» på ti år. En sterk opplevelse.

Dette er to utrolig sterke og flotte jenter. Den yngste av dem er 14 år, og utrolig utadvendt, morsom og velformulert. Hun minner mye om noen norske jenter jeg kjenner på den alderen – kommentarene sitter løst og er helt på kornet! I går kveld fikk jeg høre at dette hadde provosert faren hennes utrolig. Hun hadde stått opp for sine to eldre søsken mot faren da hun mente han behandlet dem dårlig og virkelig sagt sin mening. Faren mener da at hun er besatt, og han fikk stemoren (som egentlig virket høyst oppegående og som en dame med bein i nesa) til å ta jenta med til en voodoo-prest i nabolandsbyen for å drive ut djevelskapen. Hun slapp heldigvis unna uten fysiske mén, den psykiske belastningen er derimot noe som naturlig nok vil sitte i en god stund.

Over 10.000 mennesker har mistet livet som ofre for voodoo-prester de 10 siste årene. Mange av disse er barn, som ikke kan forsvare seg. Videoen under er en kortdokumentar om hvordan barn som er mistenkt for å være besatt blir behandlet. Det er ikke pent, men dette har dere godt av å se/høre med egne øyne. Nigeria er langt fra det eneste landet dette forekommer.

 

 

REPORTASJE:

Global focus Globetrotting & travel tips Leadership & values Shipping

Legg gjerne igjen en kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s

%d bloggers like this: