IKKE AKKURAT JOHNNY DEPP – PIRATES OF THE BIGHT OF BENIN & FRIENDS

Søndag og ukas eneste fridag. Den tilbringes gjerne på stranda, borte fra Lagos´ til tider klamme lokk av stillestående eksosfylte luft. Turfølget varierer fra gang til gang, utestasjonerte fra Irak, Ukraina, Australia, India, Pakistan, Nederland, USA og Norge tropper opp tidlig for en hel dag med bare sol og bading. Reneste sydhavsidyllen, med finkornet sand, palmer som vaier i vinden medbrakt lunsj og  en god bok å kose seg med. Akkurat som å være på en karibisk øy i paradis.

Og det er nok flere likhetstrekk med Karibien når man tenker litt nærmere etter.. De fleste av dere har sikkert sett en eller flere av Johnny Depp´s kassasuksesser i rollen som den halvfulle Jack Sparrow og hans eventyr på pirattokt. Kjempespennende filmer, med mye humor når de skyter vilt rundt seg, senker skip, kidnapper hotte damer og tar britiske offiserer til fange.

Heldigvis er det bare på film, om noe som skjedde for flere hundre år siden. Eller – er det nå egentlig det…??

Jobber du? Er du noen gang redd når du er på jobb? For at noen plutselig skal angripe deg, true deg med våpen – prøve å kidnappe deg? Tenkte ikke det, nei. Men det er det noen som er. De siste 10 årene har over 1.000 sjøfolk blitt drept av pirater, mens de gjør sin utrolig viktige jobb med å frakte 90 % av verdens varer med skip.

En del av disse angrepene skjer i Beninbukta, utenfor Nigeria og Benin. Piratvirksomheten her er økende, og piratene brutale. De angriper gjerne idet supplyskipene har koblet seg opp mot riggene, da de vet at det er en mer sårbar fase, og det samtidig er penger ombord. Nigerianske pirater har imidlertid ikke mulighet til å gå inn til land med kapret skip og mannskap, og går derfor lenger ut, samtidig som de i mindre grad ønsker å bli sittende med mannskap som fanger over lengre tid. De fokuserer på å gå etter last og løsepenger.

På stranda fikk jeg en historie fra en tidligere offiser, som nå har gått i land. Skipet han var ombord på ble kapret, og kapteinen forskanset seg i en kabin. Det er visstnok helt vanlig, selv om kapteinen som øverste leder ombord skal gjøre sitt ytterste for å forsvare og ta vare på mannskapet. Da de ikke fik tak i kapteinin gikk piratene etter førstestyrmann. De visste at det holdt med kidnapping av én offiser for å få løsepengene de ønsket. Førstestyrmannen ble tatt med til en landsby, hvor han ble holdt i rundt to uker. Han hadde sukkersyke, og insulinen hans lå igjen ombord i skipet. Da reiste piratene like greit ut og hentet medisinene hans – de visste at ingen ville gjøre dem noe så lenge de hadde ham i sin varetekt. Løsepenger ble etterhvert utbetalt, og førstestyrmannen slapp fri uten større fysiske mén. Han hadde riktignok blitt slått med macheter, men var takknemlig for at de hadde brukt bredsiden.

I andre områder er kapring og kidnapping langt mer langvarig. En fellesnevner er imidlertid land og områder med stor fattigdom og nød. Akkurat nå sitter et sted mellom 500 – 700 sjøfolk fanget hos pirater. De fleste av dem i området rundt Afrikas Horn, i og utenfor Somalia. Hittil i år er 26 skip med 450 mennesker kapret i dette området. 15 mennesker er drept.

Somaliske pirater står bak hele 56 % av de totalt 352 angrepene som er rapportert kun i 2011..(!)

Det positive i utviklingen er at en lavere andel av angrepene ender med kapring. Det skremmende er at den totale andelen angrep øker kraftig.

De første 6 månedene i år ble det rapportert inn 266 angrep, mot 196 i 2010. Det kan bemerkes at 2010 ikke var et spesielt rolig år. 2011 er det verste året for piratangrep i moderne tid.

Og når mannskapet først blir tatt til fange, er det dårlige tilstander som venter dem. Fysisk og psykisk mishandling som bare kan kategoriseres som tortur, liten tilgang på mat og vann. Redselen av å ha bevæpnede mennesker rundt seg, som benytter stadig mer brutale metoder. Drapstrusler forekommer både mot mannskap og deres familier. I forbindelse med lanseringen av et nytt program for å bistå sjøfolk og deres familier med traumehåndtering, fortalte en mann i detalj om hverdagen i fangenskap. For ham ble opplevelsen så traumatisk at han har bestemt seg for aldri å gå til sjøs igjen. Fysisk vold, avkledning og innestengning i skipets kjølerom var blant det han gjennomlevde.

Den verste historien jeg har hørt om disse fangene, er om mannskapet på MV Iceberg, som ble kapret i mars 2010. Den har gjort sterkt inntrykk på meg, og illustrerer et eksempel vi for enhver pris har et felles ansvar for å begrense omfanget av i fremtiden. Skipet er registrert i Panama, og er eid av et Dubai-basert rederi, Azal Shipping & Cargo. Det var på vei til England, med last for et britisk kraftleieselskap

Etter å ha blitt utsatt for både tortur og underernæring, innestengt under dekk i nærmere syv måneder på fem kvadratmeter, har minst en av mannskapet har tatt livet av seg. En tredjeoffiser, far til fire barn. Han var så desperat at han hoppet overbord og druknet. Liket av ham ble fisket opp og lagt på skipets kjølerom. Men det er mangel på drivstoff til generatoren, dermed virker kjølerommet kun sporadisk. Mannskapet bor i den uutholdelige stanken av hans levninger dag ut og dag inn. Rederiet har gått ut av business, og ikke noen form for ansvar for å følge opp situasjonen.

Mannskapet på 23 består av folk fra Yemen, India, Ghana, Sudan, Pakistan og Filippinene. Og de har nå altså sittet i fangenskap i over ett og et halvt år. Til sammenlikning ble en dansk familie nylig frigitt, deres sak hadde vært hovedoppslag i en rekke internasjonale medier. Vi bør spørre oss selv – hva slags syn har vi på mennesker fra ulike deler av verden?

Jeg lurer veldig på hvordan situasjonen for disse sjøfolkene hadde vært om de var amerikanske. Eller norske, for den saks skyld. Min teori er at det hadde blitt store overskrifter. I tillegg ville sjøfolk fra disse landene kanskje jobbet for seriøse og ansvarsbevisste rederier, en kategori de norske rederiene kommer inn under. Store apparater ville vært satt i sving, og de ville kanskje vært frigitt for lengst.

Under tsunamien som traff Thailand så vi det så alt for godt. Vi er oss selv nærmest. Om noen av «våre» er involvert eller rammet engasjerer vi oss. Hvis ikke – hvem bryr seg??

Situasjonen utenfor kysten av Somalia har ikke oppstått av seg selv. Den er et resultat av et land i dyp krise, nærmest anarki. Hvor befolkningen lider under langvarige konflikter, en av tidenes største sultkatastrofer (som kunne vært unngått) og hvor mulighetene for unge mennesker er så deprimerende små. Al-Shabaab terroriserer lokalbefolkning og vanskeliggjør bistandsorganisasjonenes arbeid. Kystvaktssjefen her må ha en av verdens vanskeligste jobber. Kysten er i praksis lovløs. Piratvirksomheten startet i det små, med angrep på nødhjelpssendingene gjennom World Food Programme. Ingen har villet ta ansvar, og nå ser vi en situasjon som nesten virker uløselig.

Piratvirksomheten er organisert kriminalitet, utført av rundt 4.000 operative pirater og et ukjent antall bakmenn. De 4.000 tar en ekstremt høy risiko, og får smuler av «byttet», mesteparten går i lomma på noen få. Høres kjent ut?

Så langt har mesteparten av fokuset på håndtering vært til sjøs, gjennom tiltak for å beskytte skip og mannskap. Det vil jeg sammenligne med å behandle symptomene – uten å gjøre noe med «sykdommen».

Det begynner heldigvis å danne seg en felles enighet om at løsningen ligger på land. Flere såkalte «alternative livelihood»-prosjekter er satt igang. Ett av dem gjennomføres av Kirkens Nødhjelp med Norges Rederiforbund blant støttespillerne. Prosjektet innebærer utdanning og sysselsetting både for rehabilitering av tidligere pirater, samt som forebyggende tiltak for å gi ungdom andre alternativer. Danmarks Rederiforening jobber med et liknende prosjekt. ICS og IMO, som er de store internasjonale shippingorganisasjonene, engasjerer seg sterkt. Flere norske redere involverer seg personlig for å se på hva som kan gjøres, og temaet er oppe på enhver internasjonal shippingkonferanse.

Somalia skal visstnok være verdens vanskeligste land å drive bistand i. Al-Shabaab, korrupsjon og manglende infrastruktur er blant faktorene som bidrar til dette. Men vi har ikke lov til å gi opp troen på at det kan komme til løsninger på sikt. Det tar bare lenger tid. Og hva hvis man begynner ut fra de mest stabile områdene – Somaliland – og ikke minst tenker annerledes enn typisk tradisjonelle bistandsprosjekter?

Her bør hele bredden av maritim næring være med og bidra aktivt sammen med myndighetsorganer og det internasjonale samfunnet. Det er etter min mening en viktig del av det samfunnsansvaret bedrifter må ta del i når de opererer innenfor et gitt geografisk område.

Parallelt er det viktig at internasjonale myndigheter tar ansvar for sikkerheten i farvann hvor lokale myndigheter ikke har noe apparat tilgjengelig. Maritim næring fungerer som verdenshandelen blodårer, og sikrer at verden får tilgang på det vi trenger. Og Suezkanalen er som en hovedpulsåre. Om den kuttes/blokkeres, og skipene hindres i å frakte varer gjennom Suezkanalen, vil dette få konsekvenser for deg og meg som forbrukere. Både gjennom høyere priser og lengre leveringstider på varer vi eksempelvis importerer fra Asia.

Jeg kan skjønne at politikere og byråkrater vegrer seg for å gripe inn, for tross alt var det det internasjonale samfunnet som sto for å velte det forrige «fungerende» regimet. Hva er verre enn et diktatur som driver rovdrift på befolkningen? Totalt anarki. Tror jeg. Uten at noen av delene er å foretrekke.

Verdenssamfunnet har et ansvar for å gripe inn. Gudene skal vite hvordan dette skal løses, men det må løses! Vi kan ikke stå og se på mens Somalias befolkning går til grunne. Befolkningen lider, og jeg tror bestemt på at fattigdom og nød er blant de sterkeste driverne for desperate handlinger som terrorisme, eller som i dette tilfellet – piratvirksomhet.

Norge, som en av verdens største sjøfartsnasjoner, bidrar til kampen mot piratvirksomhet i Adenbukta. Men i svært liten skala. Hvilket ansvar har skipsfartsnæringen selv, og hvilket ansvar har internasjonale myndigheter?

Tilbake til en langstrakt strand på en øy utenfor Lagos, nytes strandlivet i fredelig idyll mens skip kan skimtes utover horisonten, der de ligger ankret opp og venter på sin slot for lossing og lasting.

Midt i piratenes territorium.

Kilder:

ICC Commercial Crime Service: http://icc-ccs.org/piracy-reporting-centre/

Rob Almeida / G-Captain – Industry news site: http://gcaptain.com2

Global focus Leadership & values Shipping

Legg gjerne igjen en kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s

%d bloggers like this: