DA HOME OF DA GO SLO´

Ut på tur i dag. Har et møte i Ikeja som ligger i retning flyplassen og som i teorien – eller om natten i hvert fall – er en 30 minutters kjøretur. Ikke i dag. Alex, som er sjåfør for meg her nede, kaller området ”da home of da go slo”. Stemmer greit..

Mye å følge med på underveis for en nysgjerrig passasjer. Her leves hele liv langs veikanten. Folk spiser, sover, jobber, går på do, leser bøker, selger varene sine, flørter, ler, kjefter og leker. Fra tid til annen uler det i sirener, og vi viker plass for pansrede luksusbiler med sotede ruter og store menn med masse bling-bling i baksetet, fulgt av politieskorte både foran og bak. Vi holder low-key profil, med bare meg og sjåfør i en bil som ikke vekker særlig oppmerksomhet. Om du skulle bli sulten, tørst eller kanskje få lyst til å lese noe underveis er det bare å rulle ned vinduet og veksle noen sedler med en av de mange gateselgerne som vrimler mellom bilene på motorveien. Eller du kan shoppe julepynt, nisseluer – hva med en blinkende Rudolfnese?

Hus og trær er dekorert med lys og julepynt, så får det heller være at en snøhungrig  nordboer ikke helt kommer i julestemning i 29 varmegrader. Men solen ser vi ikke mye til i dag. Tørketidens Hamatan Haze legger et tungt gråbrunt lokk over byen. Hals, øyne og nese svir av de bittesmå partiklene som har ligget pent på plass i Saharas sanddyner før kraftige vinder fraktet dem med seg ut mot kysten. De trenger inn gjennom de minste sprekker og er overalt. De som er mest utsatt bruker tørkler for å beskytte nese og munn. Okadasjåfører, veiarbeidere og en del av gateselgerne.

Jeg er verken sulten eller tørst etter en solid lunsj, så jeg benytter tiden i bilen til å jobbe, mens jeg kikker på menneskene og livet utenfor. En herlig smeltedigel av folk i alle mulige størrelser, nyanser, klesstiler og tradisjonelle drakter som forteller hvilken stamme og evt. religion de tilhører. Lagos er et godt eksempel på en globalisert storby hvor mennesker fra alle mulige deler av verden, forskjellige trosretninger og kulturelle bakgrunner lever side om side uten sterke motsetninger. Kriminalitet og utfordringer finnes i massevis, men du blir ikke utsatt for angrep på grunn av trosretning og stammetilhørighet – det er i såfall om du er rik (eller folk tror du er det). Bryllupet vi var i sist var mellom et par som var hhv. yoruba og igbo.

I møter med underleverandører benytter jeg anledningen til å sjekke hvordan de tar vare på sine ansatte, og hva de gjør for lokalsamfunnet. Det kommer gode og engasjerte samtaler ut av det, innenfor ulike satsninger de er engasjert i. Bedriften jeg møtte i dag, har i noen år hatt gående et samarbeid med en organisasjon som jobber med å lære befolkningen om HIV/AIDS, og holdningskampanjer for å bryte tabuer knyttet til sykdommen. Lederen jeg møtte hadde presentert dette for sin ledergruppe før inngåelsen av samarbeidet, og opplevde følgende tilbakemelding fra daglig leder første gang hun introduserte konseptet ”Boot Madam!! Not in here, we no wanna bring this topic to da office”. Flere i ledergruppa var ytterst rystet over at hun kom med et så upassende forslag. Denne dama ga seg imidlertid ikke så lett, og etter noen runder internt presenterte de et omfattende opplegg for alle ansatte. Dette besto i følgende: Testing av alle ansatte, oppfølging av de som testet positivt for å sikre riktig medisinering og forsinke sykdomsforløpet. Utdeling av brosjyremateriell, informasjonssamtaler og interne møter for å sikre god opplæring rundt hvordan smitte spres og begrense fordommer og risiko. Jeg fikk se bilder fra den årlige markeringen deres av HIV/AIDS-dagen 1. desember hvor brosjyrer og kondomer deles ut internt, og alle går med sløyfer. Den kvinnelige lederen sitter nå i styret for kampanjen her i Lagos. De har også gjennomført ansettelser av kompetente personer som er HIV-positive, det pågår et omfattende program for å gi disse muligheter i arbeidslivet, noe som kan være en stor utfordring pga uvitenhet og frykt blant kolleger. I tillegg instrueres ansatte om å dele kunnskapen med sine familier, og lære barna om sykdommen og forholdsregler så tidlig som mulig. Som hun sa ”These days, it´s never to early”.

Gjennom et sikkerhetssystem de har, kom det melding om at det var store køer på grunn av opptøyer i området. Biler ble anbefalt å unngå området om mulig. Det forklarte tidsbruken ut… Jaja, vi har ikke annet å gjøre enn å ta samme vei tilbake, men jeg så ingenting til opptøyene. På vei ut fra kontoret blir jeg imidlertid oppmerksom på en masse kaklende høns i bakgården. Kontoret er fordelt på to eiendommer, og på vei ut fra nr. 2 står også en diger kalkun bak vaktboden. Jeg spør på fleip; ”jasså, er det julemiddagen som står klar?” Det er det faktisk. De ansatte får også en 10kg sekk med ris i julegave, de står nå stablet langs den ene veggen av kontoret.

På vei fra møtet melder radioen at Nigerias flyvåpen har fått sin første kvinnelige pilot. Det går fremover her nede også, steg for steg. Jeg kjøper popcorn av en gateselger fra vinduet av bilen og blir sittende i stillestående kø med en buss fylt av utrolig kule folk ved siden av. Etter en stund ruller vi ned vinduene, og så ler og skravler vi mens vi står der bom stille, mens popcornet går på rundgang.

Smil til verden og verden smiler til deg J

Everyday philosophy Global focus Globetrotting & travel tips Leadership & values Shipping

Legg gjerne igjen en kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: