2012 – et tilbakeblikk

Etter at jeg kom hjem fra Nigeria før jul 2011, har det ikke vært tid til blogging.

I januar 2012 ble faren min syk, og 10. februar fikk vi vite at han hadde uhelbredelig kreft. Det ble konstantert full spredning til vitale organer og skjelett, og selv om det ble igangsatt behandling og vi gjorde alt vi kunne for å holde ham så frisk som mulig, gikk han raskt fra å være en sterk og sprek superpappa som svømte flere tusen meter i uka, gikk på ski og trente pilates, til å forsvinne foran øynene våre. I begynnelsen av mars tok jeg en (enkel) avgjørelse om å prioritere familie foran jobb, og la alle jobbforpliktelser på is for å kunne pleie, hjelpe og støtte pappa den tiden han hadde igjen. Som selvstendig næringsdrivende var det en luksus jeg kunne unne meg ved at jeg hadde spart opp en god “regnværs”buffer, og det er den beste investeringen jeg noen gang har gjort. Jeg kjøpte meg pappa-tid.

DX-6-1

Jeg har hatt et utrolig nært forhold til faren min, og han er definitivt den som har lært meg aller mest om det å være menneske og tro mot egne verdier. Det har jeg også skrevet litt om i et tidligere innlegg.

De 3 månedene mens pappa var syk ville jeg aldri vært uten. En tid som vi trodde ville være mest trist, ble fyllt av masse glede og kjærlighet. Vi fikk snakket om alt, delte tanker, frykt og følelser. Og vi fikk bearbeide og takle sorgen i fellesskap, sammen med ham. I tillegg var vi utrolig mye sammen; gjennom ukene fra han var hjemme og oppegående, til sykehusopphold og nattevåk. Rollene skiftet – plutselig var det jeg som stelte og trøstet ham, som han gjorde da jeg var liten. Det var veldig godt å få gjengjelde all den omsorg han har gitt meg. De siste ukene var alltid minst en av oss sammen med ham. Den siste uken var vi hos ham alle sammen nesten døgnet rundt, og han sovnet stille inn fredag 11. mai mens vi satt rundt sengen hans. Alt dette tror jeg har gitt oss en bedre mulighet til å takle tapet og sorgen i etterkant. Og ikke minst – en enorm respekt og takknemlighet til de fantastiske sykepleierne som hver dag utfører små mirakler gjennom å gi mennesker håp og livsglede selv i møte med sin egen død.

Pappa var utrolig optimistisk helt til siste slutt, full av fightervilje. Og gledet seg over de enkle ting i livet. Det er bildet under et godt eksempel på.. Hans konkrete mål for fremtiden, notert ned et par uker før han døde.
IMAG4428

Parallelt med at jeg prioriterte med hjertet og satte jobbfokuset på vent, skjedde flere veldig hyggelige (og ikke minst overraskende) ting.

I februar fikk jeg vite at WISTA Norge hadde kåret meg til vinner av WISTA Leadership Award 2012. WISTA er en internasjonal organisasjon for kvinnelige ledere innen shipping, og blant de tidligere vinnerne av prisen er flere av mine forbilder; Elisabeth Grieg, Borgny Eidesvik, Rikke Lind og Gunvor Ulstein. Bjørg Ekornrud, som er styreleder i WISTA Norge, overbrakte beskjeden under et styremøte i Maritimt Forum Oslofjorden. Jeg ble skikkelig satt ut, – og begynte rett og slett å gråte. Det ble så ekstreme kontraster. Pappa har vært en av mine beste støttespillere og diskusjonspartnere ift. jobb, og han var kjempestolt. Da prisen ble delt ut under Oslo Maritime Week var det nøyaktig én uke siden vi bisatte ham, så jeg grudde meg veldig til å stå foran en større forsamling. Det ble en sterk og veldig fin opplevelse, og jeg følte meg utrolig heldig midt oppi en veldig trist periode.

Dilek WISTA  Bjørg Rikke WISTApris

Dette var imidlertid ikke den eneste overraskelsen våren hadde å by på; I begynnelsen av mai var pappa på Hospice Stabekk. Etter en lang nattevakt med ham, blinket et engelsk nummer på mobilen. Det var en engelsk journalist fra bransjemagasinet Lloyd´s List, som informerte meg om at de jobbet med en “Next Generation”-utgave over arvingene i de viktigste shippingfamiliene globalt. I tilknytning til dette hadde de også inkludert “On our radar”; en liste over unge ledere uten familietilknytning til bransjen. Og journalisten fortalte at de ville inkludere meg der på bakgrunn av arbeidet med YoungShip.

Og så – 12. mai (dagen etter at pappa døde) – kom den største overraskelsen.
Jeg skulle bli mamma! En ny Liodden var på vei, med forventet ankomst i januar 2013.

Timingen så i utgangspunktet ut til å være ganske dårlig. Jeg hadde tatt over pappas verv som styreleder for våre små familieselskap innen eiendom, hadde en hektisk periode foran meg som prosjektleder for Ocean Talent Camp 2013 (www.mywave.no), og skulle i tillegg ordne opp i alt av papirer og skifte etter pappa. Noe som var ganske klart var også at leiligheten på 50 kvm ville bli i minste laget, spesielt fordi den allerede rommet 2 store hunder i tillegg til meg og samboeren.. Men er det en ting jeg har lært, så er det at livet ikke kan planlegges. Man må heller være åpen og se mulighetene underveis.

Vi tok et avbrekk til Sør-Italia og ladet batteriene gjennom sommeren. Sicilia rundt kan anbefales; masse god mat, agro-turisme, variert og nydelig natur, supre folk og vesentlig billigere enn Nord-Italia. Etter 3 uker var vi klare for å gi jernet og forberede oss på foreldretilværelsen. Og tidlig i august fikk vi vite at det var en liten gutt som lå i magen og vokste seg stor og sterk 🙂

IMG_3125

Høsten hadde også mye spennende i vente. I september arrangerte vi Oslo ShipCon i YoungShip, med deltakere fra hele landet, og en stjernerekke av foredragsholdere og spennende temaer. Vi delte også ut den første Young Corporation Award, til den bedriften som satser best på kompetanseheving og promotering av unge. Eidesvik var en verdig vinner blant flere supre kandidater, inkl. Grieg, Wilhelmsen, DNV, Subsea7, Skuld og Norwegian Hull Club. Så reiste jeg til London for å holde innlegg (om hva jeg mener må til for å bedre næringens rekruttering og omdømme) og delta i paneldebatt under International Chamber of Shipping´s globale konferanse på British Library. Turen ble kombinert med en lynvisitt til Paris, da OECD inviterte meg inn i sitt 2-årige prosjekt “The Future of Port-Cities”. Jeg holdt et foredrag om maritime utfordringer under en workshop med deltakere fra rundt 40 land. Begge deler var litt skummelt, masse sommerfugler i magen – og veldig gøy!

2-roms ble solgt, jakten på noe større startet, og med mye jobbing var det griseflaks at vi fant en leilighet som var innflyttingsklar uten at vi trengte å fikse noe som helst. Til og med nyoppussett gutterom(!)

I oktober var jeg i Paris for å holde foredrag igjen, denne gangen for WISTA International, med flotte & flinke damer fra 32 land i salen. Jeg var én av tre nominerte til den internasjonale WISTA-prisen, men Intertanko´s nye MD Katharina Stanzel ble den verdige vinneren, med en fantastisk merittliste og bakgrunn. Jeg fikk håndhilse på Frankrikes transportminister, og ble invitert til Stamford/N.Y. for å holde tilsvarende foredrag under CMA (Connecticut Maritime Association) våren 2013 (med familie).

19. oktober var jeg så heldig å få holde innlegg under Kvinner i Kuling i Bergen, en rekrutteringskveld for kvinnelige toppstudenter i regi av Maritimt Forum. Der var også Elisabeth Grieg hovedtaler, med et veldig inspirerende innlegg. Derfra fløy jeg direkte til Trondheim, for møte med NTNU og Marintek i forbindelse med Ocean Talent Camp-prosjektet, hvor økt rekruttering til realfagene er blant hovedmålsetningene. Det ble endel reising til de maritime klyngene langs vestlandskysten i løpet av høsten, og siste tur hadde jeg i slutten av november, da vi for første gang arrangerte YoungShip ungdomspolitikersamling. Den ble gjennomført på Haugalandet, en av de mest spennende offshore-klyngene i Norge. Der ble vi intervjuet av lokalradio/-TV om hvorfor det er så viktig at næringsliv, utdanningsinstitusjoner og politikere står sammen om de utfordringer og muligheter vi ser fremover. Tross alt skal Norge ha noe å leve av etter oljen, og da ligger våre fremste konkurransedyktige områder innenfor det marine/maritime.

Det dukket opp endel utfordringer i familieselskapene utover høsten, og det ble lange uker til tross for at jeg reduserte kapasiteten ut til kunder. Etter å ha prøvd å trappe ned flere ganger, kom jeg endelig ned i normale 40-timersuker i begynnelsen av desember. Tror det var på tide..

Året har rommet mye annet også, både privat og på jobb. Det har vært tøft mens det har stått på, og uten en veldig tålmodig og snill samboer som har tatt mesteparten på hjemmebane, og verdens beste familie og venner å støtte meg til, hadde det ikke gått. I en hektisk hverdag kan det være lett å la seg rive med av alt man “må” og “bør” pluss mye materialistiske krav og forventninger. Er det noe jeg fikk en påminnelse om i 2012, så er det viktigheten av å sette pris på (og bruke tid med) de vi er glade i. Menneskene rundt oss er det som betyr aller mest.. Og så får man være takknemlig for livet så lenge man har det 🙂

 

Etterord: Nøyaktig 11 måneder etter at pappa fikk sin diagnose, ble jeg mamma til lille Knut, som er oppkalt etter bestefaren sin. Verdens beste og blideste gutt, selvfølgelig! 🙂

Environment & climate Everyday philosophy Global focus Globetrotting & travel tips Leadership & values Shipping

2 Comments Leave a comment

Legg gjerne igjen en kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s

%d bloggers like this: