Et hundeliv.

Klinger kanskje ikke så ålreit.. Men hadde det egentlig vært så verst å være hund? Ligge og slappe av det meste av dagen, få både egen mat og middagsrester, masse kos, være ute på tur hver dag, grave opp blomsterbed/plener, og uten en eneste bekymring utover hvor beinet er gravd ned.. Jeg kunne godt tenkt meg et hundeliv iblant, ihvertfall med en snill eier!

Idag har jeg tatt den tunge avgjørelsen å avslutte et hundeliv. Et veldig spesielt hundeliv som har vart i nesten 13 år, og som har vært en del av mitt liv siden jeg var 17 år. Livet til den klokeste og fineste hunden jeg har kjent. Det er kanskje litt spesielt å skrive minneord for hunden sin. Men jeg føler at Lupo, min beste firbente venn, han fortjener en egen historie.

En forsommerdag i 2000 fant min daværende samboer en annonse på tekst-tv: “6 små bamser selges i Rakkestad”. Kan vi ikke bare dra og se på dem, sa Kenneth. “Nei!”, sa jeg – ikke snakk om, vi kommer bare til å ende opp med enda en hund. Motvillig lot jeg meg etterhvert overtale til å “bare kikke”, og ganske snart satt vi i bilen retning Østfold.

Der kom vi til en gård med en stor låve. Blant grisebinger og hestebåser fant vi 6 lodne, runde og ganske møkkete små pelsdotter. Eieren til Lupos mamma ventet et kull golden retriever-valper, alle bortbestilt til en god pris, men så satt de plutselig med 6 helt svarte hvalper.. Mamma´n hadde visst vært på vift med en rottweiler. Det var ikke helt planen, og da vi kom var de seks uker gamle, fikk ikke være sammen med mammaen sin, hadde ikke vært sosialisert, ikke fått besøk av dyrlege, fått vaksiner eller noe som helst kontakt med mennesker. De fikk fór beregnet på grisunger, som er det dårligste og billigste foret du får tak i. Og i den lille bingen, blant fem andre hoppende ivrige små krabater, var det én som kom rett bort og smeltet meg på null komma niks. Han bare satte seg foran meg, og ble sittende. Mens han så på meg med dé hundeøynene. Valper skal ikke skilles fra mammaen sin før de er 8 uker, men oppdretteren ga klar beskjed – enten tar dere ham med nå, eller så havner han hos den første og beste som vil ha ham, alternativt må han “tas” (dvs. avlives). For et menneske..! Klart vi ikke hadde hjerte til å la ham bli.. Og sånn var det at jeg, som absolutt ikke skulle ha en hund til, et par timer senere satt i bilen med en rund liten valp tullet inn i et teppe i fanget.

Han pep ikke en eneste gang etter at vi hentet ham, og var veldig rolig de første ukene. Det hjalp nok at han fikk ligge i senga vår. Og han fant seg godt til rette. Kanskje litt for godt.. Det viste seg snart at vi hadde fått en liten pøbelvalp i hus. I løpet av de neste ukene og månedene spiste han seg gjennom setene i sofaen, stuebordet, det meste av ledninger, sko, klær – både innholdet i skittentøyskurven og de nye buksene mine – og alt fra vedkubber til magasiner. For å nevne noe.. Uansett hvor mange tyggebein vi kjøpte var de aldri så spennende som våre ting. Men han var så søt når vi tok ham på fersken, gjerne i et helt hav av sofaputefyll, at vi aldri klarte å bli så veldig sinte på ham.

Vi bodde i et gammelt tømmerhus med høye dørstokker, og i starten var Lupo så tjukk og liten at når han klatret over dem ble han liggende og vippe frem og tilbake på magen til han dumpet ned på den andre siden. Så sto han der og pep til vi løftet ham tilbake inn i stua.. Den andre hunden vår (overtatt fra omplassering) var en liten papillon, og han var veldig rask med å vise hvem som var sjefen i huset. Om han syntes Lupo var litt irriterende bet han ham i øret, så Lupo pep til. Og etterhvert som Lupo vokste til og ble ganske mye større, var det ganske komisk å se den lille spirrevippen hoppe opp og bite den store rottweileren i øret, med samme effekt som da han var en valp på noen få kilo. I og med at Lupo vokste opp sammen med en liten hund, var det ganske vanlig at han satte seg fast rundt omkring – rett og slett fordi han fulgte etter Rico, og ikke skjønte at han selv var “litt” større..

Lupo var en skikkelig nysgjerrigper, og fant fort ut at det var gøy å gå på tur – alene. Vi bodde på Dalbo gård under Kolsåstoppen, med mye turgåere i området. Så fort han hadde muligheten rømte han etter å ha kjent en eller annen uimotståelig lukt. Ofte en tispe.. I årene som fulgte har jeg ikke tall på hvor mange ganger vi kjørte Bærum rundt på leting etter ham. Men etterhvert fant vi ut at han tok seg bare en tur noen timer, gikk pent langs fortauet, passet seg for bilene, så seg for før han krysset veien (på sebrastripene..), og etterhvert kom hjem igjen på egenhånd. Ikkeno´ stress, syntes Lupo.

Da Lupo var 2 år, fikk han en kjæreste, dobermannen Lucy. Hun kom fra omplassering og var 5 år – Lupo falt pladask! Verdens beste venner, og om man gikk på tur rundt Dælivannet, kunne man ofte se de to løpende i takt mens de bar på hver sin ende av en lang pinne. Da Lucy brått måtte avlives 2 år senere, hadde Lupo kjærlighetssorg i et helt år. Han sturet, mistet appetitten og satt ofte og så veldig trist ut av vinduskarmen.

Så vi hadde ikke noe valg, annet enn å skaffe ham en ny kompis. Det ble Bono, som kom i hus i 2004. Vi ble advart mot å ha to hannhunder, siden det lett kunne bli mye bråk. Men Lupo var så glad for å ha fått en “lillebror”, at han tålmodig og rolig oppdro den lille valpen. Når Bono skulle sove krøllet han seg sammen, inntil (eller liggende oppå) Lupo, og Lupo lå helt stille uansett hvor ubehagelig det så ut. Nå var det ikke lenger ham som var pøbelen, og Bono hang i beina på ham konstant, og var mer interessert i å bite i Lupo enn noe annet når vi kastet pinne eller ball med dem. Bare en sjelden gang iblant satte han valpen på plass med et kontant “voff!”. Siden har de vært uadskillelige.

Som alle retrievere var han i sitt ess når vi kastet ball/pinne med ham. Men ikke alltid like forsiktig, som da vi kastet litt langt på tur opp til Kolsåstoppen en dag, og han hoppet rett utfor en bratt skrent.. Oops..! Og han elsket å lære triks. Det beste han visste var å bære båndet sitt selv når vi gikk på tur, og han hentet og plukket det opp på kommando. Om han fikk sjansen gikk han også gjerne tur med andre hunder (dvs. han bar enden på båndet deres i munnen, og stoppet opp om han ikke syntes de gikk pent nok). Han kunne også forskjell på høyre og venstre, og visste veldig godt hvilke regler som gjaldt når vi var hjemme og hva han kunne komme unna med hos mine foreldre. Hans beste party-tricks var “Jafs!”. Jeg la en matbit ytterst på snuten hans, snudde meg og gikk fra ham, mens han satt heeeelt stille og ventet. På kommando kastet han biten opp i luften og snappet den før den nådde bakken. Vi kunne vente opptil et kvarter og gå flere hundre meter fra ham uten at han rørte seg. En sikker vinner blant barna!

Og apropos barn; Kenneths lillebror Henrik var fortsatt på krabbestadiet en gang vi var innom dem i bursdag. Henrik hadde en bolle i hånden, og før vi oppdaget det sto han med bollen (og hele hånda) inni munnen på hunden. Hjelp! Men Lupo, han skjønte at dette var en liten tass han måtte være forsiktig med, og sto bare fortvilet med vidåpen munn og så på oss, han turte ikke å lukke munnen før den lille hånden var trygt ute igjen. Mine nieser var livredde for hunder da de flyttet til Norge fra Island i 2005, men etter kort tid tauet de to på 3 og 5 år rundt på Lupo, kommanderte ham rundt (han adlød), og godtok etterhvert å bli påkledd både snikende ullteppe og solbriller, alltid like flau men likevel medgjørlig. Senere kurerte han også Espen for hundeskrekk 🙂

De siste årene har Lupo begynt å bli gammel, sakte men sikkert. Omregnet i hundeår, nådde han den anseelige alder av 98 år. Turene har blitt kortere, hoftene litt stivere, men humøret og den lekne, valpete personligheten, den har han beholdt. I fjor sommer, rett etter at faren min døde, trodde vi at Lupo måtte avlives. Han fikk en siste helg på hytta, og vi hadde bestemt oss for å ta ham med til dyrlegen uken etter. Han likte nok ikke helt de planene, for uken etter var han sprekere enn han hadde vært på flere år. Ingen skulle gi ham sprøyte nei.. Og sånn har det fortsatt gjennom høsten og vinteren. God apetitt, blank pels og bra humør. Da er det vanskelig å ta avgjørelsen om å avslutte et liv, selv om vi visste at vi hadde ham på lånt tid.

Men Lupo skulle lure seg til et siste sprell; I februar, da minsten var 4 uker, skulle vi til kiropraktor en tidlig morgen. Midt i bleieskiftingen hørte jeg noe bråk ute fra stua, og da morgenstellet var ferdig åpnet jeg baderomsdøra – og brrrr!! Stua var iskald. Tydeligvis hadde jeg glemt å låse utgangsdøra kvelden før. Bono (som kan åpne dører..) hadde åpnet døra ut til gangen, deretter utgangsdøra, og sluppet Lupo ut. Bono er litt pysete av seg, til tross for at han er mix av ridgeback & dobermann, så selv holdt han seg trygt rundt huset. Men Lupo, ham så vi ikke snurten av. Skrekk og gru, tenkte jeg.. Vækerøveien midt i morgen-rushet, trikken rett ved – E18 noen minutter unna… Espen kjørte på Lupo-leting, vi kom forsinket til kiropraktor (jeg uten genser under jakka – bare en rimelig møkkete ammetopp), og etterpå kjørte jeg i flere timer rundt med en 4 uker gammel baby i baksetet mens jeg lette etter en stor, svart hund. Ingen Lupo i sikte.. Vi hengte opp lapper i hele nabolaget, og – heldigvis – etter 8 timer var Lupo lokalisert og på vei hjem. Han hadde ruslet bort Bestumveien i retning Skøyen, og funnet en snill gutt å henge seg på. Da jeg kom for å hente ham var han bare middels interessert i å bli med, han hadde nemlig fått masse god mat, 3 lange turer og masse kos. Noe litt annet enn hjemme gitt..

Men stuntet kostet ham litt for mye krefter, og de siste ukene har Lupo skrantet mer og mer. Sist uke tok vi den tunge avgjørelsen, og bestilte time hos dyrlegen. I formiddag var Lupo og jeg ute på vår siste lange tur sammen i vårsola. Han fikk både leverposteiskiver og hundegodt til frokost, og i halvannen time fikk han kaste pinner, bade på Sollerudstranda, rulle seg tørr på Hydroparkens gressplen, hilse på barnehagebarn, enda mer hundegodt, og ikke minst masse masse kos. Så gikk turen til dyrlege Wenche på Stabekk. Å gå ut av dyrlegekontoret med hundebånd uten hund i, det er trist..

Et hundeliv er over.

20130410-004710.jpg 20130410-004729.jpg 20130410-004834.jpg 20130410-004927.jpg 20130410-004944.jpg

Everyday philosophy

1 Comment Leave a comment

Legg gjerne igjen en kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: