Inspirasjon og rollemodeller i rosabloggernes tidsalder

“Inspirasjon”

Inspirasjon kommer fra latin inspirare, og betyr blåse, pust, ånde inn i eller åndedrag. Begrepet brukes også i overført betydning for stimulans eller tilskyndelse til kunstnerisk eller annen åndelig virksomhet." (Wikipedia)

Jeg har aldri hatt noen definert plan for livet, eller tenkt at jeg skal gjøre karriere. Snarere tvert imot, stort sett har jeg tatt endel avgjørelser som på det tidspunktet jeg tok dem absolutt ikke så ut til å være særlig taktiske. Ettersom jeg hoppet av skolen veldig tidlig, kunne jeg lett blitt satt i bås av A4-tenkere (noe jeg selvfølgelig også har opplevd mange ganger), som gir deg et stempel og setter begrensninger for deg om du ikke har fulgt strømmen ift. utdanning og karrierevalg. Heldigvis består ikke verden bare av A4-ere, men også av en god del kule folk som tenker ut av boksen og fokuserer på muligheter istedenfor begrensninger.

Role-Model-Medium-300x270

Mennesker som inspirerer, som har gitt meg sjanser og som har delt av seg selv, har for min del vært utrolig viktig underveis. Helt uvurderlig, for de har alle på hver sin måte bidratt til at jeg har tatt ulike valg og lært viktige verdier. Fine og spesielle folk som har åpnet dører, kommet med gode råd & tips, eller som selv har tatt valg jeg har blitt inspirert av. Og takket være en god bunke med folk som disse (se utvalg lenger ned), som har sett på menneske og egenskaper fremfor å kun se på CV, har jeg også fått muligheter som absolutt ikke har vært noen selvfølge. Til alle dere – tusen, tusen takk! Dere er mine rollemodeller!

rolemodels EU

Rollemodeller er viktig for folk i alle aldre. Men vi er nok mest lettpåvirkelige gjennom oppveksten. På godt og vondt. Og da tenker jeg det er viktig å vise frem rollemodeller som står for andre verdier enn det som er relatert til utseende, som kan vise unge jenter og gutter at det fins så utrolig mye mer som teller enn hvordan man ser ut. Ref. helgens VG-sak om ungdommers bruk av sprøyter, operasjoner, proteinkurer m.m. for å føle seg “bra nok”.

20130602-143603.jpg jeff_and_kim gb-role-models3

Nett og aviser flommer over av oransje rosabloggere og gutter som tilbringer halve livet på treningsstudio, poserende på Facebook og Instagram med pouty-lips og fleksende overarmer. Folk som kanskje har slitt med dårlig selvbilde gjennom oppveksten, og som har satt alt fokus inn på den perfekte kropp. Som etterhvert har oppnådd en overfladisk selvtillit gjennom bekreftelser & antall likes på bilder av seg selv, og som bruker hoveddelen av fritiden på å perfeksjonere kropp/utseende. Provoserer jeg om jeg sier at det å bli så ekstremt selvsentrert ift. eget utseende ligger helt på grensen til narsissisme?

 

Det som er litt trist, er at disse viser glansbildet av seg selv, og bidrar til å dyrke en myte om at lykken ligger i perfeksjon. Mens sannheten kanskje er at desto mer de strever for å bli perfekte, desto mindre er sannsynligheten for at de selv vil oppleve å komme i mål. For desto mer som er fikset på, deffet, sprøytet inn eller pumpet opp, desto flere ting finner man ved seg selv som må forbedres. Og så legger de enda mer press på de som vokser opp nå, som kanskje ikke ser hva som befinner seg bak fasaden. Jeg vet om flere som definitivt har blitt penere/kjekkere å se på gjennom sånne prosjekter, men som har mistet så mye av seg selv og sin supre personlighet på veien at de både har blitt ganske uinteressante å være sammen med, og iblant også blir så hensynsløse i jakten på selvbekreftelser at de ender opp med å støte fra seg sine aller næreste.

Fellestrekkene for mine forbilder har lite med kropp & utseende å gjøre. Men består av selvstendige og bestemte folk, hardtarbeidende, og som tør å gå egne veier og stå opp for egne meninger. Samtidig som de har beina på jorda. At de er lite selvhøytidelige og at personligheten er enda flottere enn utseendet. I tillegg at de har skjønt viktigheten (og gleden) av å hjelpe andre på vei, åpne dører og gi muligheter. Noe som i seg selv gir en utrolig god følelse!

Her er mine inspirasjonskilder så langt gjennom livet;

1. Cecilie Dahl. Cecilie var den tøffeste jeg visste om da jeg var yngre og hjalp til i stallen på Øvrevoll. I tillegg til å være tøff, var hun også utrolig omtenksom og snill, og var nok for meg “den ene” – som det nå kalles i kampanjene for barn & unge som ikke har det så lett. Vi delte felles interesse, og hun delte villig vekk sine kunnskaper, tok meg med “over alt” og var (er) som person både åpen og inkluderende.

2. Pappa. Goes without saying – se gene blogginnlegg fra 2011 & 2012..

3. Rie Hurlen Larsen. Jeg kom inn som vikar i Top Temps resepsjon i 2001, uten noe formell utdannelse og litt på flaks. Rie var dama som hadde tro nok på meg til å sende meg ut som haste-vikar for sekretæren til ledergruppa i Metier-gruppen. Bare fordi hun hadde en magefølelse på at jeg ville klare det fint. Ikke lenge etter det tok jeg en på-sparket-avgjørelse (fra idé til beslutning på 2 dager) om å ta sekretær-kurs på Wang.

4. Karin Stang. Karin var prosjektleder for innvendig oppussing av TopTemps lokaler mens jeg jobbet der, og ved at jeg var generell admin-assistent, fikk jeg jobben med å bistå henne på diverse praktiske oppgaver. Nok en tøff dame, med 1.000 baller i luften, myndige ordrer (til håndtverkere etc), og alle detaljer i hodet. Pluss en fantastisk rå og smittende latter. Da var jeg 19 år, og bestemte meg for at det var noe jeg også ville bli, innen ca 10 år. (Veien dit var ganske random og svingete, men sånn ble det visst gitt..!)

5. Marianne Johansen. Nok en kollega fra TopTemp, som har vært 100% avgjørende for hvor jeg er idag. En måned før eksamen på Wang, var jeg innom for å diskutere videre muligheter med daværende sjef i TT. Men så langt kom jeg aldri. For i resepsjonen gikk jeg rett på Marianne, som bestemte seg for at hun hadde AKKURAT jobben for meg. (Bare at de egentlig skulle ha en tung/erfaren sekretær på 50+, ikke en nyutdannet på 20..?). Hun sendte meg rett opp på intervju i Takseringsforbundet, og der ble jeg i 3 år. Da de 3 årene var gått, hadde Marianne tipset en annen kollega om meg – og sånn havnet jeg helt tilfeldig som vikar i Wilhelmsen. Marianne er en superdame med vanvittig gode selgeregenskaper. I tillegg har hun en helt unik teft på å matche menneske & arbeidsgiver, og veldig gode betraktninger og råd å dele. Jeg har adoptert henne som en uformell mentor, og har flere ganger tatt opp telefonen og ringt henne når jeg har vært ved veiskiller ift. jobb og muligheter.

Både Rie, Karin og Marianne har etterhvert startet for seg selv, og det sier vel det meste om både pågangsmot og guts ift. å tenke ut av boksen og stå på egne bein.

6. Ruth Grape Johnsen. Min første sjef i Takseringsforbundet. Utad kunne hun virke ganske så spiss og bestemt til tider, men under det tøffe ytre lurte alltid et godt og lurt smil. Ruth var rundt 60 da jeg begynte å jobbe for henne, og vi fant tonen veldig. Hun kalte meg for Birgutten sin (oppfunnet av hennes x-trabarnebarn Storm..), og øste av all sin kompetanse og klokskap gjennom tre år. Ruth ga meg muligheter til å vokse, og da hun fikk kreft et halvår etter at jeg startet, stolte hun såpass på meg at jeg fikk fungere i hennes rolle til hun var på beina igjen. Hun hjalp meg gjennom en ganske krevende situasjon med en mobbe-kollega, og en krise-situasjon etter at ekssamboeren min tok livet av seg vinteren 2005. Ruth har alltid jobbet hardt, og krevde mye – men ga enda mye mer tilbake. Både som menneske og sjef/kollega. Og hun var ikke redd for å stå opp for meningene sine, populære eller ei.

7. Arne Støbakk. Min andre (og siste) sjef i Takseringsforbundet. Daværende adm.dir., og tidligere WW-ansatt(!). En ekstremt visjonær leder for en tilsynelatende konservativ/gubbete organisasjon. Arne var (er nok fortsatt) innehaver av en glød som nesten er gutteaktig når han blir engasjert (noe som skjer ofte..), og ideene kom som perler på en snor. Praktiserte frihet under ansvar, og ga meg en fantastisk spennende læringskurve. Jeg fikk bidra på alle mulige prosjekter, inkl. aktiviteter knyttet opp til hans verv i europeiske og internasjonale takstorganisasjoner. En motivator som med et par ord kunne gi deg lyst til å gi jernet uansett hvor sliten man måtte være. Typisk sunnmøring i betydningen innovativ.

8. Kirsten Haune. Denne dama deler jeg nok med mange. Kirsten gikk av med pensjon fra Wilhelmsen i fjor (2012), etter å ha jobbet seg opp fra telex´en som 19-åring. Hun var min første sjef i Wilhelmsen, og i starten var jeg livredd for henne. Ikke fordi hun virket sur/sint, men rett og slett fordi hun utstrålte en helt unik naturlig autoritet som gjorde at jeg fikk skikkelig prestasjonsangst og nesten ikke klarte å formulere en normalt oppegående setning. Det gikk over. Med Kirsten som leder, fikk jeg teste kapasiteten min, fra PA over som prosjektassistent og videre til prosjektkoordinator. Ingen annen leder har jeg hatt så åpne, gode samtaler med som henne – hun var så trygg i sin rolle at hun absolutt ikke var redd for å være åpen om sine erfaringer og opplevelser. I en til tider ekstremt krevende rolle, som HR-direktør for et globalt konsern i opp- og nedturer, har Kirsten en unik evne til å være tøff når det må til – men ekstremt menneskelig og empatisk på samme tid. Mor Wilhelmsen er et kallenavn som forklarer det meste. Når Ingar Skaug snakket om det myke stålet i WW, så symboliserer det Kirsten veldig godt. Kirsten lærte meg en god regel ift. å håndtere livet, fritt sitert; “Tenk at jobb, familie og fritid er de tre beina du har å stå på. Om du har to av dem i balanse, går det fint om det siste svikter en periode. Men du kan ikke stå på kun ett.”

9. Elisabeth Grieg. Rederiforbundets første president, über-engasjert med evne til å provosere det etablerte. Jeg kapret noen ord med Elisabeth under 100-årsjubileet til Rederiforbundet for noen år siden, og hun har vært en fantastisk støttespiller på mange områder. Til tross for en krevende jobb, flere tunge verv innenfor næringslivet og flere reisedøgn i året enn de fleste, stiller Elisabeth opp for de unge i næringen. Hun stiller opp på miljøseminar, studentforedrag, satsninger for jenter i bransjen og som mentor. Hun åpner dører, fremsnakker og gir av sin tid og erfaring. Som hun selv sier det; hun og hennes generasjon står på skuldrene av jenter/damer i generasjonene før, og hun ser det som helt naturlig (og ganske gøy tror jeg..) å stille opp for neste generasjon. Elisabeth er et jordnært, smilende og entusiastisk forbilde for veldig mange jenter i næringen, og ikke så få av gutta heller. Sammen med Erik Gjerdene i Rederiforbundet, kan vi i YoungShip takke Elisabeth for den støtten vi har fått de senere år, og dermed for den fantastiske utviklingen og resultatene vi foreløpig har oppnådd på vegne av de unge. Og forhåpentligvis er det fler enn meg som tar med seg noen ambisjoner om godt lederskap basert på de verdiene og prinsippene hun demonstrerer.

Disse er ikke mine eneste inspirasjonskilder, men absolutt et godt utvalg av de viktigste. Jeg holder fortsatt kontakten med de fleste av dem, og diskuterer, deler erfaringer og både får/gir innspill når det dukker opp utfordringer.

Det var mine topp-inspiratorer. Hva med deg – hvem har vært dine viktigste støttespillere, rollemodeller og inspirasjonskilder så langt..?

//Birgit

Everyday philosophy Global focus Leadership & values

Legg gjerne igjen en kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: