Ha det pappa? – om fjerning av fedrekvoten

For 100 år siden fikk norske kvinner stemmerett. Vi har kommet lengre enn noe annet land når det gjelder likestilling. Vi jentene, altså. Selv om diskusjonsinnleggene hagler for tiden ift. karrierekvinner vs. hjemmeværende mammaer, har hver og én av oss individuell valgfrihet i forhold til om vi ønsker å bruke tiden vår på jobb, hjemme eller begge steder.

Den norske likestillingskampen har fått mye kritikk for kun å ha utviklet seg på jentenes premisser. Et hederlig unntak i så mate er pappaperm. Da jeg vokste opp på 80-tallet, hadde ikke fedre rett til permisjon. Min pappa døde i fjor. Da vi var små drev han bilverksted og dro på jobb før vi sto opp, mens mamma hadde fulle hender hjemme med fire barn. Dermed fikk han stort sett tid med oss i helger og iblant rett før leggetid i ukedager. Før han døde, sa han at det han angret mest på i sitt liv var at han ikke var mer tilstede da vi var helt små. Han hadde mistet så mye viktig tid.

Det er en erkjennelse han ser ut til å ha delt med mange. The Guardian publiserte i fjor en sak som tok for seg hva mennesker angrer på ved livets slutt. For lite tid med barna mens de var små var rangert på topp to. Det sier mye. Og jeg tror ikke alltid vi ser det selv når vi er i småbarnsfasen. Kanskje kommer det først til syne i etterpåklokskapens lys.

Mamma på sin side, følte seg presset til å velge bort arbeidslivet til fordel for familien. Pappas jobb var jo bedre betalt, og dermed ansett som ”viktigere”. Så hun ble presset til å velge en tilværelse som hjemmearbeidende. Hun har en lynskarp hjerne, og hadde nok helt ærlig trivdes mye bedre utenfor hjemmet enn som husmor. Mange ganger har hun ytret at hun misunner meg mine muligheter og karriere, det å ha en egen identitet utover å være ektefelle og mor.

I veldig mange familier har vi i dag en god balanse, hvor både mor og far vil og kan ta del i de viktige første årene av barnas liv. Hjemme hos oss tok vi (det litt kontroversielle) valget å dele permisjonen 50/50 en periode da sønnen vår var 3-6 måneder. For mange yrkesgrupper hvor det er vanskelig å være 100% borte fra jobben i en lengre periode, kan det faktisk være et helt ålreit alternativ.

Mitt poeng med å skrive dette innlegget er imidlertid ikke de familiene hvor alt ligger til rette, men i forhold til den gruppen av gutter og menn som har et reelt ønske om å ta ut pappapermisjon, men som mangler støtte fra sine arbeidsgivere og/eller partnere.

Erna og Julie, dette må nok komme som et forferdelig stort sjokk på dere; det finnes faktisk fortsatt bedrifter og ledere som har disse holdningene; “Jada, jeg vet du liksom har rett på permisjon, men da har du ingen jobb å komme tilbake til”, som synliggjort i Aftenposten eller på diskusjonsforum, fedre som forbigås ift. forfremmelser, som brannmannen NRK omtalte, eller DNs oppslag om svenske siviløkonomer for noen år siden. Alternativt, som jeg hørte fra en eiendomsmegler; “Hva faen skal disse unge gutta med tre måneders FERIE?”. Dette er holdninger som finnes innen de aller fleste bransjer i det private næringsliv; finans, advokater, eiendom, konsulenter, revisorer, min egen bransje, for å nevne noen.

Hvis du da som far i tillegg har en partner som helst vil ha hele permisjonen selv, sier det seg selv at mange fedre ikke vil orke å ta fighten på to kanter. Misforstå meg rett; Om begge foreldre er enige i at kun mor skal ta ut permisjon er det helt ok. Jeg er også helt enig i at både amming og andre hensyn kan tale for at mamma tar en utvidet del av permisjonen, utover det vi får dekket av det offentlige per i dag. Ikke alle barn er klare for barnehage når den ordinære permisjonstiden er over.

Men jeg mener at med verdens nest beste permisjonsordning (etter Sverige) bør ikke staten ta regningen for dette. Barna våre trenger to tilstedeværende foreldre, som knytter sterke bånd til dem fra de er små (ref. Knut Roger Andersens innlegg i Dagsavisen 5.8). Og ved at begge foreldre tar del i permisjonen, vil man både oppnå dette og potensielt en økt forståelse for viktigheten og utfordringene knyttet til hverandres hverdag. Både hvor mye jobb det kan være å gå hjemme med småbarn og at det finnes dager hvor man ikke får gjort en døyt praktisk hjemme så huset flyter – og hvorfor man iblant blir litt for sen hjem fra jobb eller har hodet et helt annet sted. Typiske irritasjonsmomenter i hverdagen til mange småbarnsforeldre.

Vår nåværende permisjonsordning er så fleksibel at det finnes muligheter som kan tilpasses enhver familie. Vi kan ta ut permisjonen over tre år. Vi har rett til å ta et ekstra år ulønnet permisjon, og med litt planlegging/sparing og redusert forbruk (kanskje droppe sydentur / pusse opp kjøkkenet), kan mange par klare noen måneder på én inntekt. Det er et verdivalg og en prioriteringssak.

Det er en utfordring i det norske samfunnet at vi får barn sent. Derfor skulle jeg ønske dere i Høyre heller kunne bruke tid og krefter på å se på hvordan man kan bedre betingelsene for studenter som får barn, og/eller sikre selvstendig opptjening for far, slik at han ikke mister sin permisjon fordi mor ikke har tjent nok. Som i forrige ukes sak om lille Airas pappa..

Bør vi ikke – etter 100 år med stemmerett – anerkjenne at også gutta bør ha rett til å velge muligheten til å være mer tilstede i hjemmet?

Vi må jobbe og stå på som bare faen om vi skal opprettholde velferdssamfunnet Norge. Med eller uten olje. Vi har en eldrebølge foran oss som vil koste flesk, og som noen må ta regningen for. “Noen” betyr i praksis min generasjon og de neste. Jenter og gutter må brette opp ermene og bidra, enten som arbeidstakere eller næringsdrivende. Det har vi allerede lagt til rette for, fordi vi lever i et likestilt samfunn, hvor de fleste jenter er yrkesaktive utenfor hjemmet. Men det trenger ikke å gå på bekostning av våre minste. Å ta godt vare på dem, gjennom to tilstedeværende foreldre, er også god samfunnsøkonomi! Senvirkninger av for lite omsorg finner vi tiår senere innen psykiatrien, det er heller ikke gratis.. Vi foreldre kan jobbe inn den “tapte” tiden fra småbarnsårene gjennom å stå flere år i arbeidslivet.

Dere anerkjenner at samfunnet trenger de beste og klokeste hodene, og at for å få de beste, må også jentene med. Vi skal konkurrere med lavkostland på en global arena, dette kommer ikke til å bli enklere fremover. Det finnes idag en rekke tiltak som skal motivere flere jenter til å velge atypiske kvinnefag og -yrker. Det brukes betydelige beløp for å dyrke frem neste generasjon kvinnelige ledere. Disse investeringene skal vel helst gi avkastning?

Takket være den norske permisjonsmodellen, har norske jenter en unik mulighet til å bli i yrkeslivet også mens barna er små. I motsetning til i statene, der nær 50% av jentene blir hjemme etter å ha fått barn. Med delingen har man også i noen grad utjevnet den “ulempen” (dvs. kostnaden) som forbindes med å ansette jenter i +/- 30-årene, og som er i “risikogruppen” for å bli mødre i løpet av de nærmeste årene. For dersom du ikke kun skal ansette folk i alder 45+, så vil også gutter forsvinne ut i permisjon en periode.

Dette er en utvikling som har skjedd over tid, siden 1993. Med god effekt, men det har ikke skjedd av seg selv. Flere og flere norske foreldre ser det nå som helt naturlig å fordele ansvar og tilstedeværelse på hjemmebane. Kjempeflott! Mamma har riktignok puppen og tryggheten, men pappa er også ett av to ben i barnas grunnmur. Vær så snill, tenk dere om – vi har nok av utfordringer i samfunnet om ikke dere skal fjerne noe som funker!!

Birgit M. Liodden

Selvstendig næringsdrivende, aksjonær, styreleder – og småbarnsmamma

Everyday philosophy Leadership & values Shipping

2 Comments Leave a comment

Legg gjerne igjen en kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: