Å beskytte et barn…

367051-7-1256549057125Foreldre.no: “Annenhver måned dør et norsk barn som følge av omsorgssvikt, mishandling eller drap. De ti siste årene er nærmere 60 barn under 4 år gått bort på denne måten… Alvorlig fysisk mishandling rammer som regel de aller minste. Mange som dør har ikke rukket å feire sin første fødselsdag. Slik har det vært på hele 2000-tallet, og i tiårene før… Leger har lenge ment at taushetsplikten til voksne har veid tyngst.”

Jeg lurer på en sak.. Når regjeringen mener at det er så viktig at ufødte barn beskyttes, og at fastlegers samvittighet og personlige overbevisning må hensyntas; hvorfor ser vi ikke da flere  fastleger som griper inn (av samvittighetsgrunner) når høyst levende barn mishandles og er i fare? Hvor er da Krf og det “tvangsomvendte” Høyre?

481730-7-1390509345215

Som småbarnsmamma, og med en selvvalgt abort på samvittigheten, lurer jeg på om ikke den blåblå regjeringen heller kan ta en skikkelig gjennomgang av fastlegenes samvittighet og personlige overbevisning når de har mistanke om barn som mishandles eller vanskjøttes? Hadde jeg blitt mamma for første gang som 19-åring, vet jeg at det ville vært et ustabilt og vanskelig liv både for meg og det 8 uker gamle fosteret i magen. Det var jeg fullt klar over da, og det har jeg med 100% sikkerhet visst siden. Jeg ville rett og slett ikke vært noen god mor, og ettersom han som ville vært faren tok livet av seg for litt over åtte år siden, kan jeg bare tenke meg hva slags start den stakkars ungen ville fått på livet. Et potensielt offer for omsorgssvikt kanskje…?

Det hindret allikevel ikke legen min i å snu ultralydskjermen mot meg der jeg lå og skrevet i gynekologstolen – en allerede i utgangspunktet ganske nedverdigende stilling – mens han forklarte til minste detalj hvor langt fosteret var kommet i utviklingen, for å forsøke å overbevise meg om at abort var helt feil valg og at jeg ihvertfall burde vente litt lenger og se det an. Til tross for at jeg var helt klar på min innstilling da jeg kom inn på kontoret hans. Heldigvis kunne han ikke nekte å henvise meg videre, han hadde nemlig ikke rett til å reservere seg mot det… Siden jeg bor i sentrale strøk hadde det også vært forholdsvis enkelt å få en ny time hos en privat lege. Men jeg oppdaget dette rett før fristen for medisinsk abort, og dette inngrepet er både vesentlig mindre traumatisk og mindre risikofyllt enn kirurgisk inngrep, som lettere kan medføre sterilitet eller komplikasjoner senere. Derfor var jeg veldig glad for å kunne pushe legen til å sende henvisningen. Hadde jeg vært litt mer obs eller noen år eldre, ville jeg nok faktisk sendt inn en klage på ham. Bent Høie har tidligere skrevet litt om dette i Minerva..

Skjermbilde 2014-03-09 kl. 00.50.07

I vårt samfunn finnes det (dessverre) alt for mange barn som enten ikke var ønsket og/eller som ikke får den omsorg og oppfølging de fortjener og har rett på etter FNs barnekonvensjon og norsk rett. I den fastlåste situasjonen vi nå ser gjennom samarbeidsavtalen Ernas regjering har inngått med KrF, synes jeg det er både overraskende og ganske trist at makthaverne ikke legger mer vekt på de barna som allerede er satt til verden. Det er nok mye enklere å gi etter for å svekke abortloven, slik man godt på vei gjør gjennom å innføre reservasjonsrett, enn å sikre nødvendig oppfølging ovenfor de barna som allerede er samfunnsborgere i Norge.

Om våre myndigheter og deres utøvende organ (herunder fastlegene..) ikke klarer å sikre rettssikkerheten til barn som er født og som uten diskusjon er selvstendige tenkende invidider, synes jeg de kan ta lang fart og drite i å bruke legers samvittighetskvaler som et argument for å gi etter for KrFs krav om reservasjonsrett. For å sette dette i kontekst har jeg samlet noen eksempler på saker jeg synes er helt grusomme og hvor man må tro at fastlegen ville ha langt større samvittighetskvaler ved å ikke gripe inn;

ChristophersakenVG, 7. mars: “I tiden før hun døde skal barnet ifølge tiltalen ha blitt utsatt for omfattende mishandling, blant annet ved at moren slo henne, dusjet henne i kaldt vann, tapet over munnen hennes når hun gråt og tvang henne til å sove på gulvet.” (Jenta var 1,5 år da hun døde..)

Nettavisen, 18. februar: “Begge foreldrene var tiltalt etter den samme straffebestemmelsen, men tiltalen etterlot ingen tvil om at det skulle være moren som har vært den mest aggressive og voldelige av foreldrene. Ifølge det yngste av parets barn, skulle moren ha teipet barna sammen og fast til trappa med gaffateip i tillegg til å ha brukt teipen over munnen på barna for å få til å tie stille.” (3 mindreårige barn, mishandlet over en periode på 5 år)

Oppland Arbeiderblad, 3. mars: “(Barnehage)ansatte bekymrer seg for alvorlig omsorgssvikt uten at dette alltid fører til at det sendes melding til barnevernet… Revisjonen skulle finne svar på om terskelen for å melde til barnevernet er for høy, og om samarbeidet mellom barnevernet og de tre instansene fungerer godt nok… svarene på undersøkelsene «indikerer en viss underrapportering»

Oppland Arbeiderblad, 17. februar: “Overgrepsdømt far fikk ha samvær med barna uten tilsyn…I 2001 og 2010 ble mannen i 40-årene dømt for å ha begått flere overgrep mot to mindreårige gutter, henholdsvis 14 og 13 år gamle da overgrepene fant sted… Den dømte serieovergriperen fikk ha kontakt med barna sine, uten tilsyn, selv etter at de ble plassert i fosterhjem. Noen av overgrepene han ble dømt for i juli 2013, ble begått i den perioden.”

Og så har vi selvfølgelig saken som en gang for alle satte barnemishandling på agendaen; Christoffer-saken.. Orker ikke engang å legge inn sitater fra den. Alle disse sakene illustrerer imidlertid at vi (samfunnet) ikke klarer å ta godt nok vare på de mest forsvarsløse blant oss, – barna…

Myndighetene har begrensede ressurser, som de forvalter på vegne av oss. Når de skal ta beslutninger til “vårt felles beste”, skulle jeg ønske at de prioriterte i tråd med den klare oppinionen, og med fokus på våre svakeste – barna som allerede er født, og vokser opp under vanskelige forhold – fremfor å prioritere noen få og svært ressurssterke personer som står helt fritt til å melde seg ut av en subsidiert ordning uten fare for å lide noen økonomisk nød – nemlig fastlegene.

Birgit

IMG_8397 reservasjonsrett-5

Everyday philosophy Leadership & values

1 Comment Leave a comment

Legg gjerne igjen en kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s

%d bloggers like this: