De umistelige… #WorldSuicidePreventionDay

NoOneElse2014Den siste tiden har mediene (endelig!) gitt en bredere og mer nyansert dekning av et viktig tema som det er altfor lite åpenhet om. Et av de få tabuene som er igjen i vårt etterhvert så åpne samfunn; mennesker som velger (eller prøver å..) ta sitt eget liv. Jeg har stor tro på at den stadig økende åpenheten om temaet kan bidra til at færre i fremtiden vil oppleve at livets utfordringer føles så uhåndterlige at en avslutning ser ut som den eneste utveien.
Det står stor respekt av Lene Marlin og andre kjente mennesker som setter åpenhet om psykisk helse og psykiske lidelser på dagsordenen. Både disse tabu-sprengerne og journalistene/redaksjonene som gir dem spalteplass fortjener en stor takk. De gjør sammen en viktig jobb, både forebyggende og for å redusere stigmaet rundt de som sitter igjen.

Her hjemme representerer selvmord mer enn dobbelt så mange dødsfall som trafikken. Og er den største årsaken til dødsfall blant unge under 25… Gutter og menn er overrepresenterte, og da spesielt gutter i tjueårene, og godt voksne menn. Én mann fra hver av disse to risikogruppene pleide å være utrolig viktige i mitt liv;

Da min ekssamboer tok livet av seg vinteren 2005, var det overraskende å registrere hvor mange som trakk seg unna. Som lot være å ringe eller ta kontakt, fordi de ikke visste hva de skulle si. Eller som når man møttes unngikk temaet helt. Ikke fordi de ikke brydde seg, men fordi vi som mennesker blir skremt av det vi ikke kjenner eller kan forstå. Dette skaper en helt unødvendig tilleggsbelastning for enhver pårørende, som vil reduseres ved stadig økende åpenhet. Vi må åpne opp og gi folk langt bedre forutsetninger for å tørre å ta kontakt med de som er berørt, slik at etterlatte etter et selvmord får oppleve den samme omsorgen fra omverdenen som etterlatte etter andre traumatiske/plutselige dødsfall. Et selvmord nær deg kan du – satt litt på spissen – sammenligne med ditt eget personlige 9/11…

Da min far døde av kreft i 2012 var jeg på en måte veldig lettet. Det høres kanskje ut som en forferdelig ting å si om et menneske som er en stor del av grunnmuren i livet ditt. Men som bipolar hadde pappa en lang rekke selvmordsforsøk bak seg. De fleste på midten av 90-tallet (dvs. mens jeg gikk de siste årene på barneskolen og hele ungdomsskolen). Men det mest dramatiske så sent som i 2003, da jeg på en magefølelse dro innom på vei fra jobb, og vi var minutter unna å miste pappa. Og da han etter å ha våknet opp på Bærum Sykehus var så langt nede at han fortvilte over å ha mislyktes, fordi han trodde vi ville få det bedre uten ham. I mange år var min største frykt det å ikke komme frem i tide. Så grunnen til at jeg var lettet da pappa døde var enkel; han hadde ikke valgt døden selv. Den hadde valgt ham. Og han kjempet imot sykdommen og ville bli hos oss. I sorgprosessen som fulgte betydde den ene forskjellen utrolig mye.

SemicolonEt selvmord må være den mest traumatiske måten å miste en man er glad i på. Fordi i vakumet, forvirringen og sorgen som oppstår, vil det alltid ligge et lag av skyld, skam og selvransakelse. Hva om. Hvis bare. Uansett om det er irrasjonelt, uansett om ansvaret ligger hos den som ikke fant en vei ut av mørket, og uansett om ingen kan eller skal klandres for at et annet menneske velger bort livet, er det nettopp det man gjør. Man klandrer seg selv… Hodet og hjertet snakker ikke samme språk i møte med en slik død. Det strider mot all fornuft, mot vårt grunnleggende instinkt for overlevelse.

Det er ikke alltid lett å kunne se faresignaler på forhånd, selv om man i etterkant alltid kan finne små tegn og detaljer man kunne ha tolket. I mange tilfeller har den det gjaldt bevisst latt som at alt var greit, for å ikke bli stoppet.

Så hva kan vi som venn, familiemedlem eller medmenneske gjøre??

Vi kan gjøre lite, men samtidig mye. Vi kan vise omtanke, være flinkere til å fortelle de rundt hva de betyr for oss (ikke bare tenke det eller spare det til merkedager…), og ikke minst tørre å være åpne om hva vi selv strever med så vi allminneliggjør at det er helt normalt å føle at livet kan være tungt i perioder, at det er noe man må lære seg å akseptere. Men at det går over. Vi kan ta oss tid til å lytte, også i en hektisk hverdag. Vi kan lære små gutter helt fra tidlig alder at det er (livs-)viktig å sette ord på det man føler. Vi kan alminneliggjøre det å gå til psykolog, og lære hverandre at det er bra å oppsøke hjelp. Og så kan vi minne hverandre på én ting; Husk at for de som er glad i deg, finnes det ingen andre som kan erstatte akkurat deg… Uansett hvor mørkt det ser ut.

God klem til alle dere uerstattelige! Uten dere ville ikke livet være det samme.

// Birgit

<a href=”http://blogglisten.no/blogg/www.shippingsosialist.com/”><img src=”http://blogglisten.no/img/blogglisten.png&#8221; alt=”Blogglisten” /></a> <img src=”http://hits.blogsoft.org/?eid=543&#8243; alt=”hits” width=”0″ height=”0″ border=”0″ />

Everyday philosophy

Legg gjerne igjen en kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: