Hjelp dem der de er – eller: kan de ikke bare spise kake?

Minst 3500 båtflyktninger har mistet livet på vei til Europa det siste året, ifølge FNs høykommissær. Den italienske kystvakten venter over 100 000 flyktninger i 2015. En stor andel av flyktningene har opphav i konflikten i Syria (Kilde NRK)
Flere politikere (både innen- og utenlands) har tatt til orde for å hjelpe der de kommer fra. Dette synet ser nå ut til å ha fått solid fotfeste blant deler av befolkningen. En nobel tanke kanskje, men da lurer jeg veldig på: Hvorfor fokuserte man ikke på å hjelpe menneskene i Syria tilbake i 2011-2012?

Hvorfor sto man ikke på barrikadene for å hjelpe dem da Assad lot lokalbefolkningen få kjenne “duften av” kjemiske våpen? Der de var, før hjemstedet var lagt i ruiner. Hvorfor tok man ikke grep for å bidra sterkere til å hjelpe lokalbefolkningen i Somalia mot bl.a. terrorgruppen Al-Shabaab? Der de var. Hvorfor backet man ikke moderate krefter i f.eks. Libya i større grad under den Arabiske våren? Der de var. Hvorfor har man ikke mobilisert støtte for Nigerias lokalbefolkning mot overgrepene fra Boko Haram, men istedet passivt stått og akseptert at hele landsbyer slaktes ned? Der de var. Hvorfor har ikke verdenssamfunnet i større grad bidratt til å finne fredelige løsninger på undertrykkende regimer og diktaturer? Før befolkningen er så utarmet, redde og desperate at de velger å flykte – fra der de var…

Overraskende som det kan synes for enkelte, så er det faktisk noen enormt gode grunner for at der de var ikke er der de er lenger. 

Å hjelpe flyktningene der de kommer fra høres veldig fint og enkelt ut. Og vi liker jo enkle løsninger. Jeg har satt opp fire “case” fra 2. verdenskrig under, og lurer på hvilke dere tenker ser best ut for samvittigheten og ettertiden.

IMG_0898
Foto: Reuters/NTB (hentet fra VG Helg 2.mai)
Les dem og tenk en gang til – ta imot mennesker på flukt, eller hjelpe der de er?:

Andre verdenskrig I: Norsk masseflukt

I krigsårene flyktet nærmere 80.000 nordmenn ut av landet – nesten 50.000 av disse over grensen til Sverige. Motstandsfolk (av nazistene betegnet som terrorister), barnefamilier, familier av motstandsfolk, etc. Vi får være glade for at svenskene ikke hadde Per Sandberg & co i regjering, for da hadde man vel satt opp en Berlinmur langs hele grensa..

Glimt av Norge: Da norske barn var flyktninger 

Andre verdenskrig II: Norske båtflyktninger i usikre farkoster

Flyktningtrafikken fra vestlandskysten startet allerede våren 1940 mens kampene fremdeles pågikk i Nord-Norge. I begynnelsen ble hver enkelt båtlast improvisert, men etterhvert ble det dannet løst organiserte «eksportorganisasjoner». Trafikken gikk stort sett med fiskeskøyter, men flere tok seg over Nordsjøen på egen hånd i åpen båt, til og med i robåter. De fikk komme i land. Tenk om disse hadde blitt stoppet og sendt tilbake dit de kom fra. Det hadde vi vel aldri tilgitt våre allierte.

Rundt 3293 englandsfarere kom til alliert havn i sivile båter. I tillegg ble 336 personer bragt ut med fiskeskøyter rekvirert av norske eller britiske militære, eller ombord på norske krigsskip. Totalt regner en med 3629 registrerte englandsfarere, og rundt 300 båter deltok.

Terboven satte dødsstraff for «den som uten tillatelse forlater de besatte norske områder i den hensikt å begi seg til en fiendestat eller til områder som er besatt av fiendestater, eller treffer forberedelser hertil». I perioden 1941–42 ble 121 nordmenn tatt av tyskerne i forbindelse med englandsfarten. 51 nordmenn ble dødsdømt og henrettet som flyktninger eller for å ha forberedt flukt over Nordsjøen. Ytterlige 5 ble henrettet for å ha deltatt i organisasjon av flyktningrutene. En ble skutt under flukt. Flere døde i fangenskap.

16 båter totalforliste og 137 mennesker omkom i forlis eller ulykker.

Andre verdenskrig III: 8. september 1943 sente Werner Best et telegram til Berlin, hvor han anmodet om at en aksjon mot de danske jødene burde iverksettes i forbindelse med unntakstilstanden av 29. august. Ti dager senere kom ordren om at en slik aksjon skulle gjennomføres i Danmark. 2. oktober offentliggjorde Sverige via radio at de var klare til å motta alle Danmarks jøder(…)  I forbindelse med «jødeaksjonen» begikk minst 10 mennesker selvmord av frykt for deportasjon eller i desperasjon over å skulle flykte. Og ikke alle flyktningene nådde Sverige i god behold. Minst 23 flyktninger og en hjelper druknet i forsøket på å komme seg over Øresund. (utdrag fra Holocaustsenteret). 

Andre verdenskrig IV: (Hjelp dem der de er-alternativet) Etter Hitlers maktovertakelse i januar 1933 forsøkte et stigende antall jødiske flyktninger fra Tyskland å komme seg inn i  Danmark. Som i andre land ble jøder heller ikke her oppfattet som politiske flyktninger, og det var følgelig nesten umulig for dem å få opphold- og innreisetillatelse. Noen lyktes å finne seg et frirom i Danmark i en periode, men disse befant seg i en stadig kamp med danske myndigheter om å få lov til å bli i landet. De jødiske flyktningene ble gjerne oppfordret til å reise videre eller til å returnere til Tyskland. 21 av dem, heriblant tre mindreårige barn, ble regelrett utvist til Tyskland i tiden mellom 1940 og 1943. Utvisningerne fant sted på dansk initiativ. Flesteparten av de utviste ble senere myrdet i konsentrasjons- eller utryddelsesleire. 

Man kan også trekke paralleller litt lengre bakover i historien:

Napoleonskrigen og kornblokaden: På denne tida var Danmark-Norge i krig med blant andre England, som hadde innført handelsblokader og dermed kuttet all kontakt mellom Norge og Danmark. Dette medførte hungersnød i Norge.

Vi kjenner alle diktet om Terje Vigen. en sjømann, bosatt i Fjære i Aust-Agder, ikke langt fra Grimstad. Han gifter seg og får en datter, Anna, som gir livet en ny mening for ham. Når krigen kommer i 1809, ror han over havet til Danmark for å få tak i mat, tre tønner bygg, til den sultne kona og dattera. På vei tilbake fra Danmark blir Terje Vigen oppbragt av en engelsk korvett, og kapteinen senker båten og lasten. Britene holder ham fanget i fem år, og når han kommer hjem, finner han kone og barn døde. (Wikipedia)

Mange av båtflyktningene i Middelhavet er vår tids Terje Vigen. Han var fiktiv, men den tragiske skjebnen med hungersnød, sultedød og flukt over havet for å berge familien der hjemme var høyst reell.

Felles for alle historiene over er at ettertiden dømmer oss sterkt i de tilfeller hvor vi begår urett, eller unnlater å gjøre det som er rett. Det koster gjerne litt å ta de rette valgene gjennom livet. Og det er disse korsveiene som definerer oss som mennesker. Er vi villige til å ta noen valg som i første omgang ikke gavner oss, men andre? Verdenssamfunnet står ovenfor en enorm flyktningekrise, og den er selvpåført.

Så kan vi spørre oss selv; Trenger vi egentlig å vise medmenneskelighet i denne krisen, som disse helt uskyldige, ordinære innbyggerne (som vi ikke kjenner) lever, lider og dør under, eller flykter fra? Holder det ikke at vi gjemmer oss bak våre egne navlebeskuende utfordringer, her vi sitter sultne og stakkarslige langt oppe i det kalde nord? Det er jo attpåtil lave oljepriser, og krona står svakt, så vi har det egentlig tøft nok med å skulle betale for sommerferie til Syden, tross alt… Bompenger må vi fortsatt betale, mat og bensin er dyrt, og sykehuskøene er jo så lange att! Er såvidt vi har råd til kvota på tax free’n!

Om vi klarer å se forbi fremmedgjøring av menneskeskjebner gjennom tabloide og distanserende gruppebetegnelser; muslimer, innvandrere, flyktninger og asylsøkere, – eller de langt drøyere betegnelsene og assosiasjonene som florerer i ulike kommentarfelt (pakk, avskum, snyltere, møkk, kriminelle, voldsmenn, rotter, potensielle terrorister++), så er det faktisk i all hovedsak snakk om:

  • småbarnsfamilier i nød
  • familieforsørgere
  • større barn og ungdom alene og langt fra sin familie
  • spedbarn og småbarn
  • gamle 

Nærmere bestemt: MENNESKER, som deg og meg

Mennesker som i ren desperasjon forsøker å endre en uutholdelig livssituasjon. Og som stort sett er de uskyldige ofre av krigs- og terrorhandlinger en rekke vestlige land har ulike økonomiske interesser i, som vi har unnlatt å gripe inn i på godt vis før det smalt, og som alle våpeneksporterende land tjener gode penger på.

Det kunne vært deg. Meg. Våre barn. Våre besteforeldre. Våre søsken. De vi er glade i, og ville gjort alt for. De vi ville kastet oss foran et tog for å redde. Eller – satt oss i en båt over Middelhavet for. Vi kan ikke lenger se Norge som en isolert og beskyttet celle i verden. I 2015 er vi ikke lenger bare nordmenn, vi er verdensinnbyggere. Vi er alle i samme båt.

Flyktningekrisen i Middelhavet vil skape ringvirkninger i verden – det er opp til oss å bidra til å løse dette og være med på å dra lasset. Vi har en plikt til å hjelpe. Vi har allerede sett hvor galt det kan gå når vi lukker øynene for krig og elendighet. Da bygger vi et optimalt rekrutteringsgrunnlag for IS og tilsvarende grupperinger, gjennom en fantastisk tilgang på desperate og frustrerte unge mennesker.

Solidaritet! Nå!

Norsk solidaritet anno 2015?
Utdrag fra diktet om Terje Vigen:

Så lakked og led det til krigens år i attenhundred og ni. Endnu går sagn om de trængselskår, som folket da stedtes i.

Engelske krydsere stængte hver havn,
i landet var misvækst og nød,
den fattige sulted, den rige led savn,
to kraftige arme var ingen til gavn,
for døren stod sot og død.

Da stured Terje en dag eller to,
så rysted han sorgen af;
han mindtes en kending, gammel og tro:
det store bølgende hav. —
Der vester har endnu hans gerning liv
i sagnet, som djerveste dåd:
„da vinden kuled lidt mindre stiv,
Terje Vigen rode for barn og viv
over havet i åben båd!“

Den mindste skægte, der var at få,
blev valgt til hans Skagensfart.
Sejl og mast lod han hjemme stå, —
slig tyktes ham bedst bevart.


Han mente nok, Terje, at båden bar,
om sjøen kom lidt påtvers;
det jydske rev var vel svært at gå klar, —
men værre den engelske „Man of war“
med ørneøjne fra mers.


Tre nætter og dage til toften bandt
den stærke modige mand;
den fjerde morgen, da solen randt,
han skimted en tåget rand.
Det var ikke flygtende skyer han så,
det var fjelde med tinder og skar;
men højt over alle åsene lå
Imenæs-sadlen bred og blå.
Da kendte han, hvor han var.

Nær hjemmet var han; en stakket tid
han holder endnu vel ud!
Hans hjerte sig løfted i tro og lid,
han var nær ved en bøn til Gud.

Da var det som ordet frøs på hans mund;
han stirred, han tog ikke fejl, —
gennem skodden, som letted i samme stund,
han så en korvet i Hesnæs-sund
at duve for bakkede sejl.

Båden var røbet; der lød et signal,
og det nærmeste løb var lukt;
men solgangsvinden blafrede skral, —
mod vester gik Terjes flugt.
Da firte de jollen fra rælingens kant,
han hørte matrosernes sang, — —
med fødderne stemte mod skjægtene spant
han rode så sjøen fossed og brandt,
og blodet fra neglerne sprang.

Gæslingen kaldes de blinde skær
lidt østenfor Homborg-sund.
Der bryder det stygt i pålandsvejr,
under to fod vand er der bund.
Der sprøjter det hvidt, der glittrer det gult,
selv stilleste havbliksdag; —
men går end dønningen aldrig så hult,
indenfor er det som tidest smult,
med brækkede bølgedrag.

Didind Terje Vigens skægte foer
lig en pil mellem brått og brand;
men bag efter ham, i kølvandets spor,
jog jollen med femten mand.
Da var det han skreg gjennem brændingens sus
til Gud i sin højeste nød:
„inderst derinde på strandens grus
sidder min viv ved det fattige hus,
og venter med barnet på brød!“

Dog, højere skreg nok de femten, end han:
som ved Lyngør, så gik det her.
Lykken er med den engelske mand
på rov mellem Norges skær.
Da Terje tørned mod båens top,
da skured og jollen på grund;
fra stavnen bød officeren „stop!“
Han hæved en åre med bladet op
og hug den i skægtens bund.

Spant og planker for hugget brast,
sjøen stod ind som en fos;
på to fod vand sank den dyre last,
dog sank ikke Terjes trods.

Han slog sig gjennem de væbnede mænd
og sprang over æsingen ud —
han dukked og svømmed og dukked igjen;
men jollen kom los; hvor han vendte sig hen
klang sabler og rifleskud.

De fisked ham op, han førtes ombord,
korvetten gav sejerssalut;
agter på hytten, stolt og stor,
stod chefen, en attenårs gut.


Hans første batallie gjaldt Terjes båd,
thi knejste han nu så kæk;
men Terje vidste ej længere råd, —
den stærke mand lå med bøn og gråd
iknæ på korvettens dæk.

Han købte med tårer, de solgte ham smil,
de ågred med spot for bøn.
Det kuled fra øster, tilhavs med il
stod Englands sejrende søn.
Da taug Terje Vigen; nu var det gjort,
nu tog han sin sorg for sig selv.
Men de, som ham fanged, fandt sært hvor fort
et noget var ligesom vejret bort


fra hans pandes skyede hvælv.

Han sad i „prisonen“ i lange år,
der siges, i fulde fem;
hans nakke bøjed sig, gråt blev hans hår
af drømmene om hans hjem.
Noget han bar på, men gav ej besked, —
det var som hans eneste skat.
Så kom attenhundred og fjorten med fred,
de norske fanger, og Terje med,
førtes hjem på en svensk fregat.

Hjemme ved bryggen han steg iland
med kongens patent som lods;
men få kun kendte den gråsprængte mand,


der rejste som ung matros.


Hans hus var en fremmeds; hvad der blev af
de to, — han derinde erfor:
„da manden forlod dem og ingen dem gav,
så fik de til slutning en fælles grav
af kommunen i fattigfolks jord.“ — —

Blogglisten

Everyday philosophy Global focus Leadership & values

Legg gjerne igjen en kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s

%d bloggers like this: