Noen ganger er det for sent… 

Noen ganger kan man få muligheten til å redde et annet menneske. Andre ganger kommer man for sent. For ti år siden kom jeg akkurat et døgn for sent. Enda jeg var så veldig nær.

Høsten 2005 hadde samboeren min gjennom syv år gjort det slutt veldig brått. Det var kjempetøft, og jeg gjemte meg i jobb og to prosjektlederstudier for å slippe å ta det innover meg. Tenkte at hvis det slapp til ville jeg ikke klare alt jeg skulle få til i månedene frem mot jul. Jeg stengte ut alle følelser og kjørte på for fullt.

Det fungerte veldig greit i litt over to måneder. Til tross for at jeg, mens jeg lette etter et nytt sted å bo, bodde tvers ovenfor tunet for ekssamboeren min. Dermed var jeg ikke akkurat mye hjemme i de månedene. Gjorde alt for å løpe fra meg selv.

Så ble det mørkere. Kaldere. Desember og førjulstid. Etter en bursdagsfeiring ringte han plutselig. Det ble en veldig lang prat den helgen. Og jeg ble bekymret. Det var en helt annen gutt jeg traff enn han jeg hadde delt nesten syv år med. Han hadde det vondt.

Hvor vondt forsto jeg nok ikke. Før det var for sent. Han var ikke den typen man så for seg skulle ta livet av seg. Han var så sterk, flink, så godt likt, sosial og hjelpsom, en som stilte opp for andre når de trengte det.  Han var kanskje ikke så flink til å ta imot hjelp, eller sette grenser for seg selv, men jeg skjønte ikke da at denne karakteristikken visstnok er ganske vanlig. Den utfordrer våre fordommer, hvem vi tenker på som “typiske” selvmordskandidater. 

De neste kveldene så jeg over tunet til det andre huset med lys i vinduene, mens jeg satt og skrev ferdig skoleoppgavene mine. Veldig ukonsentrert. Og med en stor klump i magen. Jeg telte på knappene, og flere ganger holdt jeg på å gå bort og sjekke om alt var bra, høre om det var noe jeg kunne gjøre. I stedet valgte jeg å ikke forstyrre/blande meg. Tenkte at det var bedre å gi rom, at andre helt sikkert var der for ham. Viktig å respektere privatlivet, ha fokus på å komme videre.

Rett før midnatt torsdag 8 desember 2005 satt jeg med skolearbeid da jeg oppdaget at bilen hans fortsatt sto med snø på taket, og at det ikke var noen spor av verken sko eller dekk bort til huset. Til tross for at han aldri, aldri satt hjemme et helt døgn i strekk. Det hadde ikke snødd siden ettermiddagen før.

Jeg prøvde å ringe mens jeg gikk bort. Redd for å være den patetiske, overhysteriske. For å bli ledd av. Det ringte, så kom jeg til svareren.

Banket på ytterdøren. Ingen respons. Gikk rundt for å banke på vinduet. Hørte musikk innenfra.Ingen svarte. Men da jeg ringte igjen hørte jeg telefonen hans inne. 

Kastet et par snøballer på vinduet. Etter noen minutter gikk det opp for meg at det var samme sangen som gikk på repeat. Så sank det inn hvilken sang det var.

Da løp jeg, så fort jeg klarte, med et hjerte som hamret hardt, hardt i brystet. Bort til naboen, som jeg visste hadde ekstranøkkel, hamret på døren. Vekket dem, som må ha tenkt at jeg var gal. De prøvde å berolige meg, avfeie bekymringen. Men til slutt ble den ene av dem med meg bort.

Vi låste oss inn. Dørhåndtakene var fjernet på dørene inn til soverom og stue. På kjøkkenbordet lå nøkler. Det ringte inne fra stuen. Vi lette som besatt etter dørhåndtaket som manglet. Jeg fant det først. Og før Stefan fikk stoppet meg, fikk jeg lirket det på med hender som skalv ukontrollert. Så åpnet jeg døren.

Jeg kom, men det var for sent. Alt for sent. Såpass skjønte jeg, mens jeg skrek og skrek og skrek helt hysterisk og nektet å innse hva som hadde skjedd med den som kjente meg aller best i hele verden, og som jeg kjente aller best. Den jeg hadde delt nesten en tredjedel av livet med, og vokst opp sammen med. Jeg ble dratt baklengs ut derfra, mens jeg gjorde all motstand jeg kunne. Ville ikke la ham være alene igjen der inne. Han så så alene ut. Så falt jeg sammen som en haug i snøen utenfor.

Naboen ringte politiet, men de skjønte ikke hva han sa og han ga røret til meg. Etter det som føltes som en evighet kom politi og etterhvert ambulanse. Jeg ble avhørt en god stund. Det eneste jeg ville var å forsvinne ned i et svart hull, og aldri komme opp igjen. Så ble jeg kjørt ned til legevakten, hvor jeg ventet sammen med de andre pasientene ute i gangen i flere timer før legen kunne ta meg inn. Helt surrealistisk. Jeg spurte om jeg kunne få noe – hva som helst – for å dempe sjokket, roe meg ned. Legen mente det var bedre at kroppen fikk reagere naturlig. Jeg skalv og ristet i hele kroppen. Klarte etterhvert å få tak i foreldrene mine, og pappa kom ned til legevakten. Fikk en sykemelding på 14 dager. Der stoppet også hjelpen/tilbudet fra det offentlige. Håper og tror det er blitt bedre i dag…  Det tok tre måneder før jeg kom meg på beina igjen. Jobbet meg gjennom mareritt og bilder på netthinnen. De første gangene jeg fikk panikkanfall trodde jeg at det var hjerteinfarkt, at jeg holdt på å dø. Men det var bare psykiske reaksjoner. Takket være privat psykolog spandert av jobben, og pappas psykiater gjennom ti år, fikk jeg jobbet meg gjennom alle fasene av både sjokket og sorgprosessen. Gikk fra å ligge sammenkrøllet under dyna og ikke orke tanken på at livet og verden rundt skulle fortsette som vanlig, full av skyldfølelse over alt jeg hadde eller ikke hadde gjort og sagt. Gikk fra å være helt overbevist over at dette var min feil, enten ved å ha vært kjæresten i så mange år, eller ved å ikke ha kommet i tide. Til å gradvis fungere noenlunde normalt igjen. Ihvertfall utad og praktisk i jobb og hverdag. Jeg trodde aldri jeg skulle bli menneske igjen. Og i 2,5 år slapp jeg ingen inn på meg. Jeg var alt for redd. Og tabuene knyttet til selvmord, som nå virker å ha blitt litt bedre, kjentes overveldende. Det var så vanskelig å snakke om det, og mange trakk seg unna eller kvier seg veldig for å spørre hvordan det gikk. Jeg var bare 23, og det sier seg selv at det var utrolig vanskelig for jevnaldrende venner å skjønne hva jeg gikk gjennom. Noen stilte opp helt fantastisk, så jeg var allikevel veldig heldig.

Da jeg begynte i Wilhelmsen i mai året etter, gikk det et halvt år før jeg fortalte det til noen på jobben. Jeg ville bli sett som meg selv, uten bagasje, uten at de skulle bli påvirket av hva jeg hadde opplevd. Igjen trodde jo fortsatt selvfølgelig at de nye kollegene mine ville synes dårligere om meg hvis det ble kjent. Redd for at de skulle tro jeg var ustabil, dysfunksjonell, uegnet, eller at jeg var et dårlig menneske.

Det høres så absurd ut nå, fordi jeg har jobbet meg gjennom det, lært om alle de naturlige reaksjonene i møte med selvmord. Men i flere år satt de følelsene sterkt i meg. Det tok lang tid å gi slipp, akseptere hva som hadde skjedd. Og ikke minst, bli kvitt skyldfølelsen over å ha kommet for sent. Eller å ikke ha skjønt nok, før det var for sent.

Gjennom årene får de fleste av oss noen opplevelser som merker oss for livet. Det du ikke ser utenpå, men som du og jeg og de vi møter har med seg i ryggsekken og i hverdagen. Noen ganger kan den sekken kjennes ganske tung å bære. Andre ganger gir den styrke, motivasjon og ekstra verktøy i møte med andre mennesker.  

Motgang gjør sterkere. Tiden leger alle sår. Klisjeene rundt sorg og tøffe tider er mange. Når man står midt oppe i noe som er så grusomt at man nesten ikke skjønner hvordan man skal komme seg opp av senga – langt mindre gå videre med livet – føles de setningene meningsløse og helt tomme. Men etter en stund, kanskje først etter flere år, kjenner man at det stemmer. Sorgen og de vonde følelsene ligger der, men mildner litt etterhvert. Og aller helst tar de gode minnene over mer av plassen. Og man bygger nye minner og finner lykke og mening med livet.

Og der er jeg nå, det har blitt “lettere” og mindre traumatisk for hvert år. De fem første årene tok jeg fri fra jobb denne dagen. Etterhvert har det gått over i en normal sorg og sterkt vemod over et liv som ble avsluttet altfor tidlig. Jeg er utrolig takknemlig for de og det som fyller mitt liv, og jeg vet bedre enn å ta det for gitt. Jeg har blitt tøffere på flere måter, det skal mye mer til for å få meg i knestående, knekke meg. Følelses- og krisebarometeret ble kraftig utvidet, så de hverdagslige bølgedalene slår nok litt mindre ut enn de ville gjort ellers. Men samtidig blir jeg mye lettere berørt følelsesmessig, også lenge før jeg fikk barn. Avisoverskrifter og historier om mennesker i krig/nød – tårene renner. Bryllup, barnedåp, eller kanskje bare en avskjedstale – tårene kommer. Og så er det noen dager i året tårene sitter løsere enn andre. I dag er en sånn dag. Det aller tristeste er å tenke på familien hans, og alt han selv ikke får oppleve. Ikke på “oss”, for vi ville mest sannsynlig ikke hatt kontakt i dag uansett. Men jeg hadde så unnet ham et langt og fantastisk liv, med alle de fine opplevelsene. Det å runde 30, bli forelder… Så mye annet man skal oppleve før man trekker pusten for siste gang.

PS: Om du synes det virker rart at jeg fokuserer på min opplevelse og historie i dette, så er det helt bevisst. For familie og venner som savner og sørger over ham i dag, er det ikke riktig å utlevere detaljer. De har sine historier, sine minner. Men det må snakkes og skrives mer om selvmord. På den riktige måten, uten å glorifisere eller sensasjonsvinkle det. Bare ved å fortelle, dele egne erfaringer. Hjelpe hverandre å komme gjennom den verste tiden. Kunne forstå mer. Med tanke på de rundt 500 familiene og vennekretsene her i landet som kastes ut i en så jævlig opplevelse hvert år. 

For det er så viktig at de som jobber i helsevesenet forstår. At de som jobber på skolene gjør det. At alle vi i samfunnet vårt skjønner viktigheten av å tørre å være der for de etterlatte – enten de har mistet noen i kreft eller selvmord. Det er fortsatt så tabubelagt når noen velger å ta livet sitt, så mange sitter med skyldfølelse og ubesvarte spørsmål. Uten forvarsel, veldig ofte. Prøver å forstå det som er uforståelig. Prøver å finne mening i det meningsløse. Og det gjør tapet ekstra vondt.

Husk å ta vare på de du er glad i. Ikke vær redd for å bry deg for mye, særlig hvis du er bekymret. Og tør å snakke med de som sitter igjen og har mistet en de ikke hadde råd til å miste. Heller ti ganger for mye, enn én gang for lite… ❤️❤️❤️

  

Everyday philosophy

9 Comments Leave a comment

  1. Veldig flott skrevet Birgit. Tusen takk for at du deler noe så personlig. Dette er et tema det bør bli langt mere åpenhet rundt. Jeg har selv mistet både en ekskjæreste og en tremenning i selvmord, og kjenner igjen en del av det du snakker om. Stor klem fra Tone

    Like

  2. Jeg sitter på Nationaltheatret stasjon, klokken er ikke 6 ennå, og jeg gråter samtidig som jeg er glad for at du deler dette. Det er så viktig å hindre at dette fortsetter å være tabubelagt slik at de (vi) som har opplevd det tør å snakke om det. Jeg mistet min vakre kusine i 2009, og kunne ikke forstå at hun av alle kunne ta livet sitt. Min tante har vært fantastisk i denne situasjonen og åpenhet har heldigvis vært der. Mange varme klemmer fra meg

    Like

    • Håper du fikk nok hjelp og støtte til at du vil fortsette å bli her i livet 🙂 Livet kan være ganske grusomt og tøft i blant, og så er det nettopp det perspektivet som gjør det så vakkert og verdifullt på den andre siden, når man har vært en tur i grøfta…

      Like

    • PS; Jeg hadde også en far som slet med tunge depresjoner i mange år, og kan forstå mye av det du beskriver på bloggen din. For ham handlet det i lange perioder om å trosse det hjernen fortalte ham, og tvinge seg selv til å holde ut fordi han erfaringsmessig visste at det etterhvert ville bli litt bedre. En kamp som gikk i sirkler, hvor mani og depresjon avløste hverandre og hvor han måtte lære å holde igjen manien for å unngå å utløse depresjoner. Livet kan være brutalt. Klem til deg!

      Like

  3. Tårene rant av å lese. Opplevde å miste min ekskjæreste i 2013. Det hadde vært slutt noen uker og vi hadde daglig kontakt, så sier han bare på skype “måtte bare se deg en siste gang.” Så går han å dør. Er forferdelig… Takk for at du deler… Gir håp om at det går an å komme seg opp av smørja igjen… Kondolerer til deg. Håper du har det bra. Klem.

    Like

    • Hei Anne-Grethe,
      Jeg kan love at det blir bedre hvert eneste år. Etter en tur langt ned i kjelleren, valgte jeg å møte sorgen helt åpent og akseptere alle følelser som dukket opp gjennom prosessen. En jeg kjenner sa det veldig fint; det er viktig å være like raus mot seg selv som man ville vært mot en nær venn eller andre man er glad i. Ikke skamme seg over hva og hvordan man føler og takler sorgen, ikke forvente for mye av seg selv. Akseptere at sorg tar tid. Det er bra å være i jobb mens man bearbeider, for da har man noe annet å tenke på. Men samtidig er det også viktig at oppgaver man gjør da er “kognitive” – at de er enkle nok til å gi deg mestringsfølelse og ikke så komplekse eller krevende at de bidrar til å trykke deg ned. Man må gjennom mange tøffe og vonde runder, for å slipe ned smerten over tapet. Viktig at man ikke blir sittende fast med en sorg som er ubestridte. Bedre enn medisinering er å snakke seg tom, skrike seg tom og skrive seg tom. Jeg synes fortsatt det er veldig trist å tenke på min ekssamboer, aller mest pga familien hans og at han gikk glipp av alt livet kunne gitt ham. Men har funnet en aksept og sorgen har blitt en sunn og gjennombearbeidet sorg. Livet er tøft i perioder, men det gjelder de fleste. Og etter å ha kommet ut igjen på den andre siden tror og håper jeg man kan støtte andre som går gjennom vonde opplevelser på en bedre måte. Gode klemmer videre på veien ❤️

      Like

Legg gjerne igjen en kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: