Juleevangeliet anno 2015

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra Donald Trump om at alle amerikanske muslimer skulle registreres, og populistiske europeiske politikere la ansvaret for terrorhandlinger på flyktninger mens millioner av syrere sto i fare for å bli slaktet ned i skuddlinjen mellom egne styresmakter, IS og Putin, og måtte flykte til Europa hvor de skulle skrives inn i flyktningemanntall for å kunne søke om asyl.

IMG_0898

Denne første innskrivning ble holdt mens Assad var landshøvding i Syria. Og alle drog av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Det vil si, de som greide å komme seg ut i live. Alt for mange gjorde ikke det, de ble sittende fast i det helvete på jord hjemlandet var blitt til – eller døde under forsøket.

Josef drog da fra byen Aleppo i Syria, over grensen opp til Tyrkia, med kurs for den greske øya Lesbos, siden Europa hadde misforstått FNs menneskerettighetskonvensjon og stengt grensene sine og de tryggere fluktrutene. Han dro for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn.   De hadde alt mistet så mange kjære, og orket ikke tanken på å sitte passive og bare vente på døden, eller en skjebne verre enn den – i hendene på IS. De var høyt utdannede med opphold i Europa bak seg begge to, og så at verdenssamfunnet gjennom nesten fire år hadde vendt Syria ryggen og overlatt befolkningen til seg selv. De visste i stor grad hvor farlig en slik flukt ville være, og snakket om alternativene mange ganger, men så ingen andre valg. Flyktningeleirene i nabolandene var sprengt, og virket heller ikke trygge. Så de brukte mesteparten av sparepengene på å betale menneskesmuglere flere tusen dollar for plasser på en båt fra Tyrkia over til Hellas.

Da de etter den første farefulle reisen gjennom IS-kontrollerte områder og inn i Tyrkia kom til havnen, ble de allikevel sjokkerte. Ingen kunne forberedt dem på hvor dårlig forfatning fluktbåten var i. De var nær ved å snu, men kjente andre som hadde blitt i Tyrkia og var blitt tvangsreturnert eller endt opp på gaten som tiggere. Nei, de måtte fortsette, for det ufødte barnets skyld. Det fortjente et bedre utgangspunkt.

Skrekkslagne gikk de ombord i en morken og synkeferdig båt, overlastet med andre på flukt. 400 mennesker i en båt beregnet for 150. Middelhavets temperatur og røffe værforhold i desember kunne ikke sammenliknes med varme og stille sommerdager, og de visste reisen kunne koste dem livet. De klamrer seg til rekka og ba for livet.

IMG_0882
Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde (flere uker før tiden grunnet stresset og påkjenningene før og under reisen), og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i et klede i en livvest i fanget. For det var ikke plass til annet i den overfylte båten. De håpte bare at de ikke var blitt lurt, at vesten faktisk inneholdt flyteelementer, ikke tøyfiller som bare ville fremskynde drukningen om båten gikk ned.

Det var en redningsskøyte og et offshoreskip der i nærheten som var ute og  voktet over havområdene. Med ett stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser på dette havet; han vil være nøkkelen til en av det 22. århundrets viktigste oppfinnelser for menneskeheten, og potensialet til å forene konflikter mellom folk og religioner. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en livvest ombord i en overfylt flyktningebåt som vil gå ned i natt. 20 minutter nordvest for dere, skynd dere dit og redd ham og de flyktende, og frakt dem til en trygg havn.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!» 

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa mannskapet til hverandre: «La oss plotte koordinatene de ga oss og endre kurs for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i redningsvesten, sammen med hundrevis av fortvilte og druknende flyktninger i det kalde vannet, akkurat i det båten forsvant under. Mannskapet jobbet hardt sammen med flere skip og frivillige på land gjennom timene som fulgte, og klarte å redde nesten halvparten av menneskene som hadde vært ombord. Hjertene deres brast over alle de barna de plukket livløse, bleke og slappe opp av det mørke og kalde havet. Ved en tilfeldighet fant to av redningsmennene igjen Maria og Josef på flyktningemottaket noen dager senere. Da de fikk se dem, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det mannskapet fortalte. Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det. Mannskapet drog tilbake ut på havet for å redde nye flyktninger, mens de priste og lovet Gud for det de hadde hørt og sett; alt var slik som det var blitt sagt dem. 

Etterord: Dessverre greide ikke europeiske myndigheter å bli enige om hvordan flyktningene skulle fordeles videre mellom landene. Fremmedfrykt og skepsis forgiftet innbyggernes sinn etter å ha blitt utsatt for terrorangrep fra de samme ekstremistene syrerne og andre utsatte grupper flyktet fra. Der familien anno år null var over sine verste prøvelser på noen tiår, fortsatte prøvelsene for den lille familien anno år 2015. De sultet og frøs blant forsyningsmangelen i kaoset på den lille greske øya, før de etter mange uker kom seg videre til fastlandet. Lokale myndigheter i Hellas sto midt oppe i en egen krise, og de endte opp på gata i Athen. Dermed måtte den lille familien flykte videre gjennom et vinterkaldt Europa, på vei mot et håp om overlevelse og en bedre fremtid. Med et spedbarn i armene, og uvisshet om hva de ville møte lenger nord. Det er opp til oss som enkeltmennesker og samfunn – i Norge og Europa – å bestemme hvordan denne historien skal ende… Canada er så langt den eneste nasjon som virkelig har tatt ansvar. Juleønsket mitt for 2016 er at vi ikke går i fotsporene til kortsiktig motiverte politikere som spiller på fremmedfrykt og usikkerhet, og skaper mer splittelse og rasisme, men istedet benytter tiden og den enorme utfordringen til å mobilisere videre dugnad parallelt med et bedre inkluderingsprogram som muliggjør at samfunnet og enkeltmenneskene kan skape en vinn-vinn situasjon hvor flyktninger får delta og bidra til fremtidig vekst, realisere sine potensial og hvor vi bruker oss selv og offentlige ordninger bedre for å møte dem med verdighet, tillit, respekt og åpenhet. Frem til krisen og krigen i Syria er løst, og landet kan gjenoppbygges må vi ta vår del av ansvaret, alle sammen. I Guds og Allahs navn.

Global focus

Legg gjerne igjen en kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: