Scenario 2016: Erna + Jonas = sant?

 

Under valgkampen sist, diskuterte jeg med flere bekjente fra ulike politiske ståsted at en god løsning for landet vårt faktisk ville vært om Høyre og Ap samlet kreftene for en flertallsregjering. To utrolig dyktige ledere ville kunne gi landet et løft og stø kurs gjennom en helt nødvendig omstilling. Etter en mildt sagt turbulent høst, og et salig kaos fra politikere som skyter fra hofta med populistisk retorikk og en manglende evne til å berolige og samle befolkningen tror jeg dette ville vært en god medisin i den fasen vi nå står oppe i.

Høyre og Ap står ikke veldig langt fra hverandre, men langt nok til å utfordre hverandre i noen viktige spørsmål. Partiene har tradisjon for godt og tillitsbasert samarbeid gjennom å møtes i konstruktiv og åpen dialog – og aller viktigst – ansvarlig politikk med langsiktig fokus og trygghet for folket. Samarbeid mellom de største aktørene er en nøkkel, og når eksempelvis bastionene NHO og LO setter seg ned for gode løsninger og dialog, og maritime aktører gjør tilsvarende innen sitt område, kunne man jo tenke at dette ville være produktivt også for de to store partiene våre.

Nå står vi ovenfor en periode som skremmer en del av våre innbyggere, med redsel for hvordan velferdssamfunnet vårt vil se ut fremover, dårligere økonomisk utvikling og redsel for hvordan samfunnet kulturelt vil påvirkes. Da trenger vi gode, stødige ledere som forklarer, tenker sammen, utfordrer hverandre konstruktivt og finner helhetlige løsninger som ivaretar mennesker og grunnstrukturer. Bærebjelker som kan lose oss gjennom det skiftet vi gjennomgår. Vi trenger ikke å bli mer skremt., og vi trenger neimen ikke lettskremte politiske ledere som mister nattesøvnen av mennesker i nød.

Sannheten er at samfunnet vårt alltid har utviklet seg og blitt styrket gjennom migrasjon og kulturelt mangfold. Vi lever i et bitte lite hjørne av verden, og er avhengig av å både forstå og kunne manøvrere godt ovenfor samarbeidspartnere fra andre land og regioner. Vi har kanskje gjennom tiår med oljerikdom blitt forledet til å tro at vi er oss selv nok. Det er feil. Vi er ikke engang sjølberga. Vi kan ikke lukke oss inne bak høye gjerder og tro at det gjør oss tryggere eller rikere. Hvem skal da kjøpe olja, gassen, strømmen og fisken vår? Vi kan ikke leve av å kjøpe og selge ting til hverandre her hjemme. Vi trenger verden, og et av de viktigste fortrinnene våre ute er at vi ses på som pålitelige og fronter demokratiske og humane verdisyn. Vi er et land som veldig mange andre land bruker som forbilde for utvikling, enten det gjelder likestilling eller innovasjonsevne.

For å provosere litt; med en befolkning er mer bortskjemt enn noen gang (på tvers av generasjoner), som tåler mindre motgang og stiller høyere krav, er vi oljesmurte nordmenn vår egen verste trussel. Det er jo faktisk vi som forventer å nyte før vi yter. Her må vi tørre å se oss selv i speilet. Hvem sine holdninger er det vi må jobbe med?

Helt uavhengig av en flyktningsituasjon som faktisk har vært varslet siden 2012(!), ville vi nordmenn fremover måtte omstille oss, og tenke nytt for å opprettholde konkurransekraften vår og levestandarden vår. Min generasjon og de etter vil ikke kunne forvente de samme godene som våre foreldre, det har vi diskutert lenge før mennesker på flukt begynte å krysse Europa. Vi må rett og slett innstille oss på å bidra mer, og forvente litt mindre. Det tror jeg er sunt. En av våre viktigste egenskaper gjennom århundrer er dugnadsånd, kreativitet, små sosiale forskjeller og evnen til å brette opp ermene og stå på. De mange ledende næringsklyngene vi er så stolte av, som er viktige motorer i norsk økonomi, er også tuftet på nettopp dette.

Velferdssamfunnet vårt trues ikke av innvandring, det kan opprettholdes og styrkes gjennom innvandring og mangfold, gitt at vi legger klare forventninger om hva som er lov og rett for alle våre innbyggere, sikrer god brobygging mellom de redde som kommer hit og de som er redd dem. Og vi kan styrke samfunnet strategisk om vi forvalter tilgangen på nye ressurser som tenker annerledes enn oss, og som bringer med seg ny kompetanse.

Velferdssamfunnet vårt trues imidlertid hvis vi ikke etablerer gode modeller som evner å gi alle optimale kår for å oppnå sine beste potensialer, og dermed bidra til felles verdiskaping og felles trygghet. Det trues også om vi i panikk kaster idealene og verdiene våre på bålet. Vi vet at gode beslutninger ikke tas når vi er i flykt- eller angripmodus. Vi må tenke klokt og klart.

Samfunnet vårt trues også av at vi har et samfunn hvor mange ikke har fått møte og løse utfordringer fra tidlig alder og dermed tåler mindre motgang. Hvor reformer som skulle gi alle studiekompetanse har tråkket mestringsfølelsen ut av viktige praktisk anlagte hender og hoder gjennom et alt for teoretisk skolesystem og erstattet den med følelsen av å mislykkes. Hvor vi har mennesker med utfordringer som gjør det vanskelig å dekke en A4 fulltidsjobb, men mangler et mangfoldsfokus på hvilken verdi de faktisk kan tilføre gjennom redusert arbeid. Hvor vi har sinte unge menn, både norske og utenlandske, som føler seg mislykket og sviktet av systemet. Hvor mange av ulike grunner sitter med en følelse av at livet ikke ble akkurat som man hadde forventet, at man ikke fikk det man var berettiget til.

Dette er en utfordring, men den er absolutt løsbar. Vi kan bli flinkere til å fortelle hverandre at livet inneholder en god del motgang, at det ikke alltid er rettferdig. At vi må slutte å sammenlikne oss med alle andre, men se hva som gir mening og egenverd. Vi kan bli flinkere til å møte hverandre med omtanke og varme, på tvers av ulikheter. At verdi måles i innsats og bidrag, ikke kun i resultater. Vi kan lære hverandre at vi får det så mye bedre med oss selv når vi setter andre foran oss selv iblant. At nettopp gjennom å bidra til andre, skaper vi verdi i oss selv. Nestekjærlighet kaller noen det. Karma, den gyldne regel, ubuntu. Majoriteten av verdens samfunn og religioner er tuftet på dette prinsippet. Når vi lever med den tankegangen i ryggraden kan vi dyrke frem mange flere trygge og robuste mennesker som kan være seg selv, og som vi kan møte en krevende men mulighetsrik fremtid sammen med.

De modellene vi trenger for å løse inkludering av både mennesker utenfor A4-boksen og mennesker på flukt fra krig kan vi finne sammen, om ansvarlige politikere tar med seg kompetente kloke hoder fra en bredde av samfunnet inn i en konstruktiv og ansvarlig debatt. Med klare hjerner og gode varme hjerter.

Norge kan komme på pallen i konkurransen om den strengeste og hardeste asylpolitikken, og tape omdømme og goodwill fra verden utenfor.

Eller vi kan bli best på å skape optimale verktøy og strukturer som bygger broer, og som løfter frem styrkene og potensialene i hvert enkeltmenneske, gjennom å gi våre medborgere trygghet, verdighet, respekt og like muligheter.

Stilt ovenfor dagens situasjon er det ikke tvil om hva jeg velger; kom igjen Erna og Jonas!

Birgit

Erna_Jonas

(Foto fra Arendalsuka: Christian Roth Christensen / Dagbladet)

Everyday philosophy Leadership & values

Legg gjerne igjen en kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s

%d bloggers like this: