Stjernesludd: Et litt annerledes julebrev

2017 ble et år fylt av store kontraster. Fra et første halvår med høyt tempo, mye ansvar, kropp og hode fullt av adrenalin, hundre baller i luften, uforutsette hindre og intens jobbing til vi landet Nor-Shipping i slutten av mai. Til den totale kontrasten; det neste halvåret hvor batteriet var flatt og jeg krasjlandet skikkelig.

Jeg har alltid jobbet mye og elsket det, rett og slett fordi jeg liker å bidra, stå på sammen mot samme mål, være til nytte i et felleskap. Jeg har balansert nær grensene for å dra det for langt noen ganger, men alltid justert i tide og vært obs på å hente meg inn, ta nødvendig rom til å lade før det har gått for langt. Og så har jeg helt ærlig alltid tenkt at man oppnår ingenting uten å strekke strikken litt ekstra – man klarer alltid litt mer enn man tror. Som de sier i fotball; du må blø for drakta! Jeg trodde fortsatt jeg kjente meg selv godt nok til å se når jeg måtte bremse ned.

Det jeg ikke så, og kanskje ikke før nå har forutsetninger til å forstå, var hvordan hodet, psyken og kroppen påvirkes av et herlig Kinderegg av en rolle som var helt ny for meg og med mye større ansvar, turbulens på hjemmebane, små barn og lite søvn, og ikke minst en god porsjon overraskelser underveis. Til sammen ble det til slutt for mye, selv for en alltid engasjert duracell-kanin…

Jeg gikk rett ned for telling. Mistet all selvtillit, ble helt hudløs og engstelig, og gjemte meg for verden. Fra å være veldig utadvendt og trygg i sosiale settinger (fordi jeg alltid har tenkt at folk er folk uansett hvilken posisjon de er i), skydde jeg større forsamlinger, og ble kvalm og svimmel bare av tanken på å stå foran andre og si noe. Selvbevisst og selvkritisk til hvordan jeg håndterte ting, eller hva jeg sa. Jeg følte meg som en mislykket og udugelig fake, som ikke dugde til noe. Bekymret meg for alt i hele verden. Jeg fikk runder på runder med panikkangst, og våknet 4-5 ganger per natt. Å skulle møte sjefen til en kaffe var nok til at alle stresstriggerne gikk amok. Jeg klarte ikke å glede meg over hva vi hadde fått til i prosjektet, eller ta inn positive tilbakemeldinger, men drev istedet mental selvpisking over hver minste lille feil jeg hadde gjort. Og det er klart, er det en ting du gjør som leder, så er det garantert en god del feil. Alternativt gjør du ingenting 😉 Så høsten kom, jeg avlyste alt av planlagte aktiviteter, og trykket på pause-knappen.

Høsten som har gått har vært beintøff. Parallelt med situasjonen på jobb, ble endel av prosessen også at jeg og samboeren min gjennom mange år gikk fra hverandre, og det har vært vanskelig for alle fire hjemme. Heldigvis har jeg en utrolig flink psykolog som jeg også har brukt i perioder tidligere, og som har hjulpet meg siden før sommerferien. Hun har vært uunnværlig i arbeidet med å nøste og rydde opp kaoset i hodet, resette hjernen fra stress- og angstmodus, stake ut en kurs, og så finne gode verktøy for å starte prosjekt gjenoppbygging, et steg av gangen… De stegene har noen ganger gått fremover, andre ganger baklengs. Jeg står fortsatt oppi dette, og stressreaksjonene trigges fortsatt altfor fort, men kjenner at det går riktig vei og mye, mye bedre.

Det finnes utrolig mange floskler om å komme styrket ut av motgang. Mye læring er det ihvertfall i en runde som dette, når du blir tvunget til å gå skikkelig inn i dritten. Det er tøft når det står på, og når man ikke greier å se at eller når det vil bli bedre. Jeg prøvde å tenke som jeg har gjort ellers; at så lenge ingen er alvorlig syk eller død, så ordner alt seg. Men det funket ikke så godt denne gangen. Istedet var det en ting som virket veldig bra; å være helt alene ute på sjøen og i skogen. Ut på brett eller i kano, rusleturer i sakte tempo på små stier og langs stranda.

Og det beste med denne høsten har vært noe utrolig viktig; barna mine. De første årene som mamma har jeg jobbet ufattelig mye, og det har selvfølgelig gått ut over tid med guttene, selv om jeg har prøvd å være flink til å skjerme familietiden. Men den ekstra tiden jeg har hatt mulighet til å være sammen med dem nå mens jeg har vært ute av spill, har vært helt uvurderlig. Jeg har fått med meg så mange flere av de små øyeblikkene hvor det egentlig ikke skjer noe “stort” men som er så viktige. De man kanskje ikke er klar over verdien av før lenge etterpå.

Vi har bodd på husbåten siden sommeren og ut november, uten innlagt vann, på 45kvm fordelt på et stort rom som er kombinert kjøkken, stue og soverom. Uten TV, uten nett. Guttene har hatt to små treesker med leker, noen bøker og kosedyr – that’s it. Vi har tatt oppvasken på dekk, og spist de fleste måltidene ute langt uti oktober (veldig enkle måltider, gitt at vi har hatt én kokeplate og ingen stekeovn..).

Guttene har lært å sykle, klatret i trær og utforsket nye og hemmelige skoger. De har blitt kjent med leieboerne våre; 3 store torsk som bor under husbåten, lært om stjernebilder på himmelen, vindretninger og tidevann. Vi har adoptert noen fuglefamilier, reddet en andunge, smakt på hva som kan spises i skogen, utforsket nye manettyper fraktet til Norge med ballastvann, spist rå tang rett fra sjøen nesten hver dag, fisket krabber, holdt stranda ren for plast (med is i premie). Og viktigst av alt; vi har bare vært. Sammen. Ingen lange reiser til eksotiske destinasjoner, ingen organiserte aktiviteter. Bare oss tre, tid, utendørs plass og en god porsjon fantasi. Og veldig mange kvelder hvor jeg har sovnet samtidig med dem, midt mellom dem i sengen med små myke armer som holder godt fast i søvne.

Og om det var dette som skulle til for at jeg virkelig skulle se verdien av hverdagstiden med guttene, så ville jeg gått gjennom årets krasjlanding igjen uten å blunke.

Så har jo dette på ingen måte vært bare idyll. Jeg har vært sliten og utkjørt, og de har mye energi som skal ut. De har kranglet, vi har kranglet. Jeg har ofte kjent på følelsen av å ikke strekke til, være bra nok, og ikke minst hvilke konsekvenser og sorg jeg påfører dem når de skal vokse opp med foreldre som bor hver for seg. Jeg møter meg selv i speilet gang på gang, og er iblant like mye 4,5-åring som den største apekatten når det står på som verst… Men det som sitter igjen etter høsten er nærhet, trygghet og mye kjærlighet. Og en undring over at to små gutter på 3 og 4,5 år har så mye å lære meg om livet.

Nå er vi flyttet i land for vinteren, og på plass i nytt hjem. Det kjennes veldig godt, og vi koser oss på lavgir. Denne julen er det ingen oppmerksomheter til venner og kjente, eller stressing rundt gjennom julemåneden. Ingen julekort med fine bilder. Gaven til voksne i familien og venner er 10.000,- donert, fordelt på tre hjertesaker. Guttene får vanlige gaver, men innkjøpt stressfritt (og miljøvennlig) brukt fra finn.no. Det har vært et minimum av juleforberedelser, men allikevel kjennes julefølelsen bedre.

Jeg aner ikke hva 2018 bringer med seg på godt og vondt, men har bestemt meg for å ta på meg barnas utforskerbriller inn i det nye året. Være åpen, nysgjerrig og bruke mer krefter på her og nå-modus, og litt mindre på å tenke bakover og fremover. Livet ordner seg.

Runder av med noen kloke ord fra pappa, som jeg har trøstet meg med; “Livet er ikke for amatører. Noen ganger kjenner jeg meg som en jævla amatør.” Godt å tenke på at han også kjente den følelsen, at det ikke bare er meg…

I denne tiden er det så lett å se på alle andre og hvor vellykket og perfekt andres liv kan se ut fra utsiden. Og så stresser vi hverandre opp i et jag etter noe som egentlig ikke eksisterer – konkurrerer om luftslott. Jeg håper det blir plass til mindre perfeksjon, jag og stress, og mer til gode samtaler i dybden. Og litt mer rom for at vi kan tørre å være hele oss i møte med verden, ikke bare den tøffe, flinke, vellykkede delen – men også den delen som favner det som er vanskelig, vondt eller trist.

God jul fra utforsker-amatøren og apekattene!🌲☃️✨🐒🐒

Global focus

3 Comments Leave a comment

  1. Merry Christmas and may it be exploring, fun and hopeful. Many thanks for courage to put in words what many of us women recognise but do not talk about. You are a role model and someone I am honoured to know. Take care and lots of smiles and hugs and energy xxxxxx

    Like

  2. Kjære Birgit❤️
    For et fantastisk ærligt og usensurert julebrev. Det traff meg rett i hjertet! Eg har kun møtt deg ei gang, på SIKT konferansen, og der møtte eg deg til bords første kvelden, og du ga et utrolig herligt inntrykk, fordi du var ekte!! Ekte på hvem du var, både profesjonelt og i livet ditt ifht den kræsjlandingen du møtte i høst. Det krever mot å dele det til meg som du ikke kjente, men jeg er veldig takknemlig for at du gjorde det. Du ble en inspirasjon for min del, bare ved å være så ekte. Og takk for at du deler dine enkle, men dog så verdifulle øyeblikk du har hatt med guttene dine i høst. Tusen takk Birgit🙏🏼 Jeg håper du får ei fredfylt jul fylt med gode minner for resten av livet. Så håper jeg våre veier krysses en gang i fremtiden igjen.Stor juleklem fra Gyro.

    Like

  3. Tenker at mange kjenner seg igjen i din historie Birgit – flott at du har fått hjelp og inspirasjon – og for at du er ærlig med deg selv og de omkring deg. Godt Nytt År / bh Peter D. Knudsen / NorthCape Capital AS

    Like

Legg gjerne igjen en kommentar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: