YoungShip´s julehilsen

Det nærmer seg slutten av året, og som ganske fersk generalsekretær i YoungShip har jeg forfattet en felleshilsen og oppsummering av året som har gått til våre uvurderlige medlemmer og samarbeidspartnere. Dugnadsarbeid som vi gjør i YoungShip er helt avhengig av mye frivillig innsats, velvillige bedrifter og ressurspersoner i næringen – og selvfølgelig aktive og engasjerte medlemmer.

Jeg er utrolig stolt over hvilke utrolige ressurser vi har blant medlemmer og tillitsvalgte i YoungShip, og blir ekstra motivert av å se hvor mange dyktige og dedikerte unge folk vi har i maritim næring. Det må lederne deres huske å ta vare på!

Her er den i sin helhet, selvfølgelig på engelsk:

_________________________________________

Dear members, supporters and cooperating organisations,

2011 is coming to an end, and we wish to express our deepest gratitude towards all of you for the positive involvement and contributions, elements that are cruicial for a non-profit organisation run by and for young people in the maritime industry.

Less than 7 years after Georg Nygaard founded the first networking group in Bergen, YoungShip has now become international. Despite of challenging markets world-wide YoungShip experience good growth, within existing branches and brand new establishments.

For the very first time, YoungShip´ers can attend Christmas gatherings in Bergen, Haugesund, Møre, Oslo, Kristiansand, Stavanger, Rio, Singapore and Cyprus. Not bad for an organisation run 99 % on volunteer work…! We are also warmly welcoming the increased interaction between the regional maritime hubs as well as cooperation with other maritime organisations.

This great development require a more professional service to our members and supporters, in which the launch of our new international website will play an important role. Through this site we will keep you posted on all YoungShip activities throughout the world.

As you are now visiting us, please check out our on-going activities and news. Non-members can also sign up for newsletter subscription. We kindly ask all our current members to create a new membership profile, as we wish to ensure having your updated details to improve the communication & support.

Growth and Development. For YoungShip as an organisation 2011 has been a year of increased national and international cooperation. Our West Coast Conference in September gathered more than 120 members from all parts of the country, hosted by Bergen and Møre. New branches are established in Brazil and Cyprus, and YoungShip Singapore has continued its positive development since the 2010 launch. Our network now counts more than 2.500 individual young members.

After constructive national board meetings in Haugesund and Ålesund, YoungShip International was formally established this autumn. Mari Bygstad (YS Bergen/Wilson ASA) is elected new Chair of this umbrella organisation, while Johan Frederik Hald (YS Stavanger/Sparebank1) holds the role of Vice Chair. Birgit M. Liodden (YS Oslo) has taken up the role as Secretary-General and will step down from the national board during spring 2012.

A strategy meeting in Oslo in October ensured good alignment of vision and focus area for the organisation for the years to come. YoungShip will keep a particular focus on developing the young generations´ knowledge and interest for environmental developments, innovation and entrepreneurship. Visit www.youngship.com for our new vision and additional details.

Supporting the Industry. Norwegian Shipowners Association extended their cooperation with YoungShip this year, on areas such as innovation, communication and environment. YoungShip will continue to take on an active role in challenging the established shipping community, taking our part of the responsibility for future development and competitiveness of the maritime industry.

International Visibility. YoungShip has represented the young generation in international forums, such as the Judging panel of Lloyd´s List Global Awards and as Chair of Maritime Cyprus´ Young Executives seminar. We also hold a seat in the Expert Committee of the Thor Heyerdahl International Environmental Award 2012. We have gained positive attention within the maritime media channels, with featured articles in Fairplay, Lloyd´s List and TradeWinds, as well as several maritime blogs. Our events during Nor-Shipping gathered more than 1.000 participants from 20 countries throughout the week.

Thank You! None of this could have been achieved without the contributions of dedicated active members, good support from the community and companies. A special greeting goes to all the companies who have hosted and sponsored our events and seminars throughout 2011. Your support plays an important role in building the foundation of future prosperity for our industry.

From the local & central boards of YoungShip, we wish you a Merry Christmas and a prosperous New Year!

On behalf of YoungShip International

Birgit M. Liodden, Secretary-General

DA HOME OF DA GO SLO´

Ut på tur i dag. Har et møte i Ikeja som ligger i retning flyplassen og som i teorien – eller om natten i hvert fall – er en 30 minutters kjøretur. Ikke i dag. Alex, som er sjåfør for meg her nede, kaller området ”da home of da go slo”. Stemmer greit..

Mye å følge med på underveis for en nysgjerrig passasjer. Her leves hele liv langs veikanten. Folk spiser, sover, jobber, går på do, leser bøker, selger varene sine, flørter, ler, kjefter og leker. Fra tid til annen uler det i sirener, og vi viker plass for pansrede luksusbiler med sotede ruter og store menn med masse bling-bling i baksetet, fulgt av politieskorte både foran og bak. Vi holder low-key profil, med bare meg og sjåfør i en bil som ikke vekker særlig oppmerksomhet. Om du skulle bli sulten, tørst eller kanskje få lyst til å lese noe underveis er det bare å rulle ned vinduet og veksle noen sedler med en av de mange gateselgerne som vrimler mellom bilene på motorveien. Eller du kan shoppe julepynt, nisseluer – hva med en blinkende Rudolfnese?

Hus og trær er dekorert med lys og julepynt, så får det heller være at en snøhungrig  nordboer ikke helt kommer i julestemning i 29 varmegrader. Men solen ser vi ikke mye til i dag. Tørketidens Hamatan Haze legger et tungt gråbrunt lokk over byen. Hals, øyne og nese svir av de bittesmå partiklene som har ligget pent på plass i Saharas sanddyner før kraftige vinder fraktet dem med seg ut mot kysten. De trenger inn gjennom de minste sprekker og er overalt. De som er mest utsatt bruker tørkler for å beskytte nese og munn. Okadasjåfører, veiarbeidere og en del av gateselgerne.

Jeg er verken sulten eller tørst etter en solid lunsj, så jeg benytter tiden i bilen til å jobbe, mens jeg kikker på menneskene og livet utenfor. En herlig smeltedigel av folk i alle mulige størrelser, nyanser, klesstiler og tradisjonelle drakter som forteller hvilken stamme og evt. religion de tilhører. Lagos er et godt eksempel på en globalisert storby hvor mennesker fra alle mulige deler av verden, forskjellige trosretninger og kulturelle bakgrunner lever side om side uten sterke motsetninger. Kriminalitet og utfordringer finnes i massevis, men du blir ikke utsatt for angrep på grunn av trosretning og stammetilhørighet – det er i såfall om du er rik (eller folk tror du er det). Bryllupet vi var i sist var mellom et par som var hhv. yoruba og igbo.

I møter med underleverandører benytter jeg anledningen til å sjekke hvordan de tar vare på sine ansatte, og hva de gjør for lokalsamfunnet. Det kommer gode og engasjerte samtaler ut av det, innenfor ulike satsninger de er engasjert i. Bedriften jeg møtte i dag, har i noen år hatt gående et samarbeid med en organisasjon som jobber med å lære befolkningen om HIV/AIDS, og holdningskampanjer for å bryte tabuer knyttet til sykdommen. Lederen jeg møtte hadde presentert dette for sin ledergruppe før inngåelsen av samarbeidet, og opplevde følgende tilbakemelding fra daglig leder første gang hun introduserte konseptet ”Boot Madam!! Not in here, we no wanna bring this topic to da office”. Flere i ledergruppa var ytterst rystet over at hun kom med et så upassende forslag. Denne dama ga seg imidlertid ikke så lett, og etter noen runder internt presenterte de et omfattende opplegg for alle ansatte. Dette besto i følgende: Testing av alle ansatte, oppfølging av de som testet positivt for å sikre riktig medisinering og forsinke sykdomsforløpet. Utdeling av brosjyremateriell, informasjonssamtaler og interne møter for å sikre god opplæring rundt hvordan smitte spres og begrense fordommer og risiko. Jeg fikk se bilder fra den årlige markeringen deres av HIV/AIDS-dagen 1. desember hvor brosjyrer og kondomer deles ut internt, og alle går med sløyfer. Den kvinnelige lederen sitter nå i styret for kampanjen her i Lagos. De har også gjennomført ansettelser av kompetente personer som er HIV-positive, det pågår et omfattende program for å gi disse muligheter i arbeidslivet, noe som kan være en stor utfordring pga uvitenhet og frykt blant kolleger. I tillegg instrueres ansatte om å dele kunnskapen med sine familier, og lære barna om sykdommen og forholdsregler så tidlig som mulig. Som hun sa ”These days, it´s never to early”.

Gjennom et sikkerhetssystem de har, kom det melding om at det var store køer på grunn av opptøyer i området. Biler ble anbefalt å unngå området om mulig. Det forklarte tidsbruken ut… Jaja, vi har ikke annet å gjøre enn å ta samme vei tilbake, men jeg så ingenting til opptøyene. På vei ut fra kontoret blir jeg imidlertid oppmerksom på en masse kaklende høns i bakgården. Kontoret er fordelt på to eiendommer, og på vei ut fra nr. 2 står også en diger kalkun bak vaktboden. Jeg spør på fleip; ”jasså, er det julemiddagen som står klar?” Det er det faktisk. De ansatte får også en 10kg sekk med ris i julegave, de står nå stablet langs den ene veggen av kontoret.

På vei fra møtet melder radioen at Nigerias flyvåpen har fått sin første kvinnelige pilot. Det går fremover her nede også, steg for steg. Jeg kjøper popcorn av en gateselger fra vinduet av bilen og blir sittende i stillestående kø med en buss fylt av utrolig kule folk ved siden av. Etter en stund ruller vi ned vinduene, og så ler og skravler vi mens vi står der bom stille, mens popcornet går på rundgang.

Smil til verden og verden smiler til deg J

Maritim Fremtid: Med nettverksbygging og kompetanseutvikling som redskap

Norsk maritim næring er blant verdenseliten – vår mest internasjonale næring. Nylig eksemplifisert ved at et av Kinas største privateide skipsverftskonsern nå etablerer seg i bitte lille Fosnavåg på Sunnmøre. Denne posisjonen gir unge og eventyrlystne nordmenn med ønske om å bidra til verdiskapning unike muligheter både hjemme og internasjonalt. Samtidig har næringen identifisert noen utfordringer fremover. Vi konkurrerer på stadig tøffere vilkår. Vi er få mennesker i et dyrt land. Energitilgang og miljø vil spille en stadig større rolle. YoungShip vil bidra til å møte disse utfordringene best mulig.

Gjennom den nasjonale strategien Maritim21 har maritim næring og myndigheter satt fokus på noen områder man tror vi har spesielt gode muligheter til å lykkes på. Samtlige fordrer at vi beholder og utvikler kritisk kompetanse på avanserte områder. En av fremtidens geniale nyvinninger kan befinne seg midt mellom ørene på nettopp en av dine unge ansatte – hva gjør du for å stimulere utviklingen?

Maritim klyngeutvikling snakker næringen mye om. Selv om enkelte utenfra bestrider effekten, vil jeg hevde at eksempelvis den maritime klyngen på Møre er et utmerket eksempel på at konseptet funker, bedrifter i små lokalsamfunn langs kysten av nordvestlandet har sett muligheter og utnyttet dem helt siden oljeeventyret startet, og tar nå hjem internasjonale priser i fleng. Samt sørger for en verdiskapning og sysselsetting jeg som østlending bare må ta av meg hatten for. Det vi imidlertid vet er at effekten av klynger fordrer åpenhet og aktiv samhandling mellom ulike aktører og konkurrenter. Representanter for næringen uttaler at dette avhenger av gjensidig tillit aktørene imellom, som igjen krever god relasjonsbygging gjennom formelle og uformelle nettverk. Også på tvers av regionale klynger.

De fleste nettverkene i næringslivet preges imidlertid – bevisst eller ubevisst – i stor grad av godt voksne ledere. Det er vel og bra. Men er det noe som mangler? Hvor er representantene for de som skal stå til rors i neste generasjon, de som skal bidra til at norsk maritim næring opprettholder og øker sin globale konkurranseevne? De som skal komme opp med fremtidens løsninger på teknisk og kommersielt avanserte utfordringer? Er det kun voksne, etablerte ledere/ansatte som genererer såkalt innovasjon?

Gjennom YoungShip samles unge fra alle deler av næringen for å utveksle erfaringer, bygge sosialt og faglig nettverk, lære om siste nytt innen viktige satsningsområder og utvikling, skaffe seg en god, helhetlig breddekunnskap om hva som rører seg i og utenfor eget segment.

Vi tror kolleger og arbeidsgivere i alle aldre ser viktigheten av å engasjere de unge til å tenke nytt, tenke langsiktig – se muligheter. Og at man i størst mulig grad må få til en brobygging som kan tette generasjonskløften i næringen. De med lang fartstid har uvurderlig kompetanse, opparbeidet gjennom opp- og nedturer. Denne er det avgjørende at dere deler med oss, slik at erfaringene og forståelsen kommer neste generasjon til nytte. Fra vår side tror vi de viktigste bidrag består i å komme ”utenfra” med nye perspektiver og ideer og et sterkt ønske om å vise hva vi duger til. Dette iblandet nysgjerrighet og ung optimisme som kanskje også kan revitalisere gnisten blant erfarne ledere. Å bringe juniorer og seniorer sammen tror vi er en kritisk suksessfaktor for å stimulere optimal utvikling i næringen.

Utviklingen vil påvirke våre fremtidige arbeidsplasser og mulighetene norsk maritim næring har til å lykkes i fremtiden. Vi som er unge i næringen tar aktivt ansvar for å bidra til at dette skjer i større grad. YoungShip´ere har deltatt på Maritim21-workshops, sitter i Rederiforbundets rådgivende utvalg for Maritim Karriere, styringsgruppe for Nor-Shipping Campus og representerer næringen på konferanser og foredrag rettet mot studenter. Vi samarbeider med de fleste sentrale maritime bransjeorganisasjoner. YoungShip er representert i Oslo Maritime Nettverks styre, Thor Heyerdahlprisens ekspertkomité, samt har bidratt i dommerpanelet i Lloyd´s List Global Awards og som ordstyrer under Maritime Cyprus. Næringen skal ha skryt for å inkludere oss unge i sentrale satsninger.

Vi ønsker å fremme dialog, åpenhet og viske ut deler av skillet mellom generasjonene, bruke det beste fra hverandre til å både sette og nå skikkelig hårete mål. Vi bidrar til å styrke gjensidig kunnskap og forståelse for satsninger og behov innen privat og offentlig sektor, ved at medlemmene representerer (og lærer om) alle maritime virksomhetsområder, inkludert offentlige etater som Nærings- og handelsdepartementet, Kystverket og Sjøfartsdirektoratet.

Vi ser fortsatt mye ubrukt potensiale – tenk litt på hvordan dere kan gjøre nytte av oss fremover. Vi vil utfordre dere – stille spørsmål ved en del ting underveis. Blant annet følgende; Er næringen synlig nok? Attraktiv nok? Kommuniserer vi hvor mye spennende og innovativt vi får til her i lille Norge?

Maritim næring har mange kloke hoder. Men vi trenger flere. Om vi ikke lykkes med å tiltrekke dem, vil det gå ut over næringens fremtid, og dermed de unges muligheter fremover. Innen yrkesgrupper det er kritisk mangel på, konkurrer vi med oljeindustrien, og kommer kanskje til kort når vi er ukjente for unge som skal ta viktige valg ift. utdanning og karriere. Omdømmet vårt har definitivt forbedringspotensial. Vi får til så mye, men forteller så lite. Vi tror de gode historiene må kommuniseres utenfor næringen, dette ønsker vi å bidra til å få frem i større grad.

Gjennom et samarbeid med Norges Rederiforbund, har vi de siste årene stilt opp på høgskoler og universiteter rundt om i landet for å dele våre egne historier og opplevelser. Vi snakker de unges språk, og de kan relatere seg til oss på en annen måte enn godt voksne ledere med mange års fartstid siden skoleårene. Vi tror unge best inspirerer andre unge!

Inspirasjon og motivasjon er også viktig for de unge som allerede jobber i næringen. De fleste unge medarbeidere sier i dag at utvikling er viktig for deres opplevelse av egen jobb. I tider hvor pilene peker nedover, strammer de fleste bedrifter inn på budsjetter for kurs og videreutdanning av ansatte. Ofte er det allerede de yngre som kurses minst, om de ikke tilhører stillinger/yrker med regulerte krav til sertifisering/kursing.

YoungShip samarbeider med bedriftene om å sette aktuelle temaer på dagsordenen, slik at de unge kan lære mer, holde seg oppdatert og få økt motivasjon, uten at det medfører kostnader for arbeidsgiver. Vi bygger nettverk og kompetanse blant våre unge lokalt, men også på tvers av regioner, og internasjonalt gjennom egne avdelinger og søsterorganisasjoner fordelt på 13 byer innen fire ulike kontinenter. Vi arrangerer også workshops som stimulerer til nye ideer og utfordrer eksisterende tankesett. YoungShip bidrar til at unge ressurser får lære om fagområder de ikke normalt ville lært om. Underveis knyttes kontakter, erfaringer utveksles, man lærer av hverandre og får et helhetsinntrykk av bransjen. De unge gjøres kjent med hva som rører seg i bransjen og følger utviklingen mer aktivt. Et solid grunnlag for å styrke fokus og interesse for innovasjon, teknisk så vel som kommersielt.

Vi inviterer herved alle interesserte maritime aktører til tettere samarbeid og dialog, og har mange engasjerte unge medlemmer som ønsker å bidra aktivt for å sikre at de norske maritime klyngene videreutvikler sin konkurranseevne.

Sammen for en spennende maritim fremtid!

IKKE AKKURAT JOHNNY DEPP – PIRATES OF THE BIGHT OF BENIN & FRIENDS

Søndag og ukas eneste fridag. Den tilbringes gjerne på stranda, borte fra Lagos´ til tider klamme lokk av stillestående eksosfylte luft. Turfølget varierer fra gang til gang, utestasjonerte fra Irak, Ukraina, Australia, India, Pakistan, Nederland, USA og Norge tropper opp tidlig for en hel dag med bare sol og bading. Reneste sydhavsidyllen, med finkornet sand, palmer som vaier i vinden medbrakt lunsj og  en god bok å kose seg med. Akkurat som å være på en karibisk øy i paradis.

Og det er nok flere likhetstrekk med Karibien når man tenker litt nærmere etter.. De fleste av dere har sikkert sett en eller flere av Johnny Depp´s kassasuksesser i rollen som den halvfulle Jack Sparrow og hans eventyr på pirattokt. Kjempespennende filmer, med mye humor når de skyter vilt rundt seg, senker skip, kidnapper hotte damer og tar britiske offiserer til fange.

Heldigvis er det bare på film, om noe som skjedde for flere hundre år siden. Eller – er det nå egentlig det…??

Jobber du? Er du noen gang redd når du er på jobb? For at noen plutselig skal angripe deg, true deg med våpen – prøve å kidnappe deg? Tenkte ikke det, nei. Men det er det noen som er. De siste 10 årene har over 1.000 sjøfolk blitt drept av pirater, mens de gjør sin utrolig viktige jobb med å frakte 90 % av verdens varer med skip.

En del av disse angrepene skjer i Beninbukta, utenfor Nigeria og Benin. Piratvirksomheten her er økende, og piratene brutale. De angriper gjerne idet supplyskipene har koblet seg opp mot riggene, da de vet at det er en mer sårbar fase, og det samtidig er penger ombord. Nigerianske pirater har imidlertid ikke mulighet til å gå inn til land med kapret skip og mannskap, og går derfor lenger ut, samtidig som de i mindre grad ønsker å bli sittende med mannskap som fanger over lengre tid. De fokuserer på å gå etter last og løsepenger.

På stranda fikk jeg en historie fra en tidligere offiser, som nå har gått i land. Skipet han var ombord på ble kapret, og kapteinen forskanset seg i en kabin. Det er visstnok helt vanlig, selv om kapteinen som øverste leder ombord skal gjøre sitt ytterste for å forsvare og ta vare på mannskapet. Da de ikke fik tak i kapteinin gikk piratene etter førstestyrmann. De visste at det holdt med kidnapping av én offiser for å få løsepengene de ønsket. Førstestyrmannen ble tatt med til en landsby, hvor han ble holdt i rundt to uker. Han hadde sukkersyke, og insulinen hans lå igjen ombord i skipet. Da reiste piratene like greit ut og hentet medisinene hans – de visste at ingen ville gjøre dem noe så lenge de hadde ham i sin varetekt. Løsepenger ble etterhvert utbetalt, og førstestyrmannen slapp fri uten større fysiske mén. Han hadde riktignok blitt slått med macheter, men var takknemlig for at de hadde brukt bredsiden.

I andre områder er kapring og kidnapping langt mer langvarig. En fellesnevner er imidlertid land og områder med stor fattigdom og nød. Akkurat nå sitter et sted mellom 500 – 700 sjøfolk fanget hos pirater. De fleste av dem i området rundt Afrikas Horn, i og utenfor Somalia. Hittil i år er 26 skip med 450 mennesker kapret i dette området. 15 mennesker er drept.

Somaliske pirater står bak hele 56 % av de totalt 352 angrepene som er rapportert kun i 2011..(!)

Det positive i utviklingen er at en lavere andel av angrepene ender med kapring. Det skremmende er at den totale andelen angrep øker kraftig.

De første 6 månedene i år ble det rapportert inn 266 angrep, mot 196 i 2010. Det kan bemerkes at 2010 ikke var et spesielt rolig år. 2011 er det verste året for piratangrep i moderne tid.

Og når mannskapet først blir tatt til fange, er det dårlige tilstander som venter dem. Fysisk og psykisk mishandling som bare kan kategoriseres som tortur, liten tilgang på mat og vann. Redselen av å ha bevæpnede mennesker rundt seg, som benytter stadig mer brutale metoder. Drapstrusler forekommer både mot mannskap og deres familier. I forbindelse med lanseringen av et nytt program for å bistå sjøfolk og deres familier med traumehåndtering, fortalte en mann i detalj om hverdagen i fangenskap. For ham ble opplevelsen så traumatisk at han har bestemt seg for aldri å gå til sjøs igjen. Fysisk vold, avkledning og innestengning i skipets kjølerom var blant det han gjennomlevde.

Den verste historien jeg har hørt om disse fangene, er om mannskapet på MV Iceberg, som ble kapret i mars 2010. Den har gjort sterkt inntrykk på meg, og illustrerer et eksempel vi for enhver pris har et felles ansvar for å begrense omfanget av i fremtiden. Skipet er registrert i Panama, og er eid av et Dubai-basert rederi, Azal Shipping & Cargo. Det var på vei til England, med last for et britisk kraftleieselskap

Etter å ha blitt utsatt for både tortur og underernæring, innestengt under dekk i nærmere syv måneder på fem kvadratmeter, har minst en av mannskapet har tatt livet av seg. En tredjeoffiser, far til fire barn. Han var så desperat at han hoppet overbord og druknet. Liket av ham ble fisket opp og lagt på skipets kjølerom. Men det er mangel på drivstoff til generatoren, dermed virker kjølerommet kun sporadisk. Mannskapet bor i den uutholdelige stanken av hans levninger dag ut og dag inn. Rederiet har gått ut av business, og ikke noen form for ansvar for å følge opp situasjonen.

Mannskapet på 23 består av folk fra Yemen, India, Ghana, Sudan, Pakistan og Filippinene. Og de har nå altså sittet i fangenskap i over ett og et halvt år. Til sammenlikning ble en dansk familie nylig frigitt, deres sak hadde vært hovedoppslag i en rekke internasjonale medier. Vi bør spørre oss selv – hva slags syn har vi på mennesker fra ulike deler av verden?

Jeg lurer veldig på hvordan situasjonen for disse sjøfolkene hadde vært om de var amerikanske. Eller norske, for den saks skyld. Min teori er at det hadde blitt store overskrifter. I tillegg ville sjøfolk fra disse landene kanskje jobbet for seriøse og ansvarsbevisste rederier, en kategori de norske rederiene kommer inn under. Store apparater ville vært satt i sving, og de ville kanskje vært frigitt for lengst.

Under tsunamien som traff Thailand så vi det så alt for godt. Vi er oss selv nærmest. Om noen av «våre» er involvert eller rammet engasjerer vi oss. Hvis ikke – hvem bryr seg??

Situasjonen utenfor kysten av Somalia har ikke oppstått av seg selv. Den er et resultat av et land i dyp krise, nærmest anarki. Hvor befolkningen lider under langvarige konflikter, en av tidenes største sultkatastrofer (som kunne vært unngått) og hvor mulighetene for unge mennesker er så deprimerende små. Al-Shabaab terroriserer lokalbefolkning og vanskeliggjør bistandsorganisasjonenes arbeid. Kystvaktssjefen her må ha en av verdens vanskeligste jobber. Kysten er i praksis lovløs. Piratvirksomheten startet i det små, med angrep på nødhjelpssendingene gjennom World Food Programme. Ingen har villet ta ansvar, og nå ser vi en situasjon som nesten virker uløselig.

Piratvirksomheten er organisert kriminalitet, utført av rundt 4.000 operative pirater og et ukjent antall bakmenn. De 4.000 tar en ekstremt høy risiko, og får smuler av «byttet», mesteparten går i lomma på noen få. Høres kjent ut?

Så langt har mesteparten av fokuset på håndtering vært til sjøs, gjennom tiltak for å beskytte skip og mannskap. Det vil jeg sammenligne med å behandle symptomene – uten å gjøre noe med «sykdommen».

Det begynner heldigvis å danne seg en felles enighet om at løsningen ligger på land. Flere såkalte «alternative livelihood»-prosjekter er satt igang. Ett av dem gjennomføres av Kirkens Nødhjelp med Norges Rederiforbund blant støttespillerne. Prosjektet innebærer utdanning og sysselsetting både for rehabilitering av tidligere pirater, samt som forebyggende tiltak for å gi ungdom andre alternativer. Danmarks Rederiforening jobber med et liknende prosjekt. ICS og IMO, som er de store internasjonale shippingorganisasjonene, engasjerer seg sterkt. Flere norske redere involverer seg personlig for å se på hva som kan gjøres, og temaet er oppe på enhver internasjonal shippingkonferanse.

Somalia skal visstnok være verdens vanskeligste land å drive bistand i. Al-Shabaab, korrupsjon og manglende infrastruktur er blant faktorene som bidrar til dette. Men vi har ikke lov til å gi opp troen på at det kan komme til løsninger på sikt. Det tar bare lenger tid. Og hva hvis man begynner ut fra de mest stabile områdene – Somaliland – og ikke minst tenker annerledes enn typisk tradisjonelle bistandsprosjekter?

Her bør hele bredden av maritim næring være med og bidra aktivt sammen med myndighetsorganer og det internasjonale samfunnet. Det er etter min mening en viktig del av det samfunnsansvaret bedrifter må ta del i når de opererer innenfor et gitt geografisk område.

Parallelt er det viktig at internasjonale myndigheter tar ansvar for sikkerheten i farvann hvor lokale myndigheter ikke har noe apparat tilgjengelig. Maritim næring fungerer som verdenshandelen blodårer, og sikrer at verden får tilgang på det vi trenger. Og Suezkanalen er som en hovedpulsåre. Om den kuttes/blokkeres, og skipene hindres i å frakte varer gjennom Suezkanalen, vil dette få konsekvenser for deg og meg som forbrukere. Både gjennom høyere priser og lengre leveringstider på varer vi eksempelvis importerer fra Asia.

Jeg kan skjønne at politikere og byråkrater vegrer seg for å gripe inn, for tross alt var det det internasjonale samfunnet som sto for å velte det forrige «fungerende» regimet. Hva er verre enn et diktatur som driver rovdrift på befolkningen? Totalt anarki. Tror jeg. Uten at noen av delene er å foretrekke.

Verdenssamfunnet har et ansvar for å gripe inn. Gudene skal vite hvordan dette skal løses, men det må løses! Vi kan ikke stå og se på mens Somalias befolkning går til grunne. Befolkningen lider, og jeg tror bestemt på at fattigdom og nød er blant de sterkeste driverne for desperate handlinger som terrorisme, eller som i dette tilfellet – piratvirksomhet.

Norge, som en av verdens største sjøfartsnasjoner, bidrar til kampen mot piratvirksomhet i Adenbukta. Men i svært liten skala. Hvilket ansvar har skipsfartsnæringen selv, og hvilket ansvar har internasjonale myndigheter?

Tilbake til en langstrakt strand på en øy utenfor Lagos, nytes strandlivet i fredelig idyll mens skip kan skimtes utover horisonten, der de ligger ankret opp og venter på sin slot for lossing og lasting.

Midt i piratenes territorium.

Kilder:

ICC Commercial Crime Service: http://icc-ccs.org/piracy-reporting-centre/

Rob Almeida / G-Captain – Industry news site: http://gcaptain.com2

KOMPETANSEUTVIKLING. ER DET SÅ VIKTIG DA?

Besøk til fastlandet sto på planen i dag. Vi skulle inspisere Falck Nutec´s treningssenter for HSEQ halvannen times kjøring fra Lagos, og jeg var spent på å se hva de har fått på plass kun to og et halvt år etter etableringen i Nigeria.

Og ble jeg overrasket? Lett! Jeg var rett og slett kjempeimponert over struktur, kvalitet og tekniske fasiliteter. Hadde tydeligvis noen fordommer der, gitt.. Business development-sjefen har vært med siden oppstart, og var en skikkelig grepa dame med totalkontroll på alle detaljer om hva de tilbyr og kan sy sammen av pakkeløsninger. Og de har nulltoleranse ift. korrupsjon. Treningssentrene samarbeider her nede for å sikre enhetlig håndtering av kvalitet og krav. Fikk høre en historie via andre om et eksempel hvor en deltaker hadde forsøkt å kjøpe et sertifikat etter at han ikke taklet kurset han deltok på. De behandlet ham helt fint resten av oppholdet, men bedriften mottok en advarsel om hendelsen. Crew fra SeaDrill var på trening mens vi var der, og vi fikk se godt organiserte øvelser med livbåt og brannslukking.

I offshore-næringen så vel som vanlig linjefart (frakt med skip en gitt strekning) er det strenge krav til sertifikater og kontinuerlig trening, fordi konsekvensene ved menneskelig svikt kan være fatale og utrolig store. De fleste har vel fått med seg eksempler på omfanget gjennom nyheter; om Deepwater Horizon i Mexico-gulfen, eller Godafoss´ grunnstøting utenfor Hvaler nasjonalpark. Effekten på mennesker og miljø er så skadelig at man må ha krav som minimerer risikoen for denne type hendelser så mye som mulig.

Jeg skulle ønske at det var tilsvarende fokus på kompetanseutvikling i deler av organisasjonene som ikke har disse kravene på seg også. Jeg tror at det å utvikle sine ansatte er den beste langsiktige måten bedrifter kan øke sin konkurranseevne på, og en rimelig måte å sikre nødvendig fremtidig kompetanse – om man tar en proaktiv approach til det. Nå som den vestlige verden står ovenfor store utfordringer og mange bedrifter strammer inn på utgiftssiden, er det typisk at det første man strammer inn på er kurs/treningsprogram for de ansatte. Argggghhhh!!!!

For hva trenger du i dårlige tider? Og hva trenger du når markedet snur? Motiverte ansatte, som ser nye potensialer for bedriften, med sterk dedikasjon og et genuint ønske om å gi det lille ekstra. Det er min teori. Forutsatt at de ansatte er på et akseptabelt lønnsnivå, hva kan du gjøre for å sikre denne dedikasjonen? Utvikling internt. Det trenger ikke være dyre eksterne kurs – gode programmer for jobbrotasjon eller intern kompetanseoverføring, såkalt «in-housetraining» kan være vel så bra, uten at det koster skjorta. Det viktigste er at folk får utviklet seg, at de får ny inspirasjon til å gjøre eksisterende oppgaver og se muligheter for forbedringer. Og hvorfor ikke utnytte ledig kapasitet/tid i organisasjonen til noe som kan bygge resultater på sikt. DNV gjorde det med Triality, konseptskipet som tidligere i år ble kåret til årets innovasjon under Lloyd´s List Global Awards. Jeg skulle ønske flere bedrifter hadde turt å slippe ansatte løs med litt fri innovasjon iblant. You never know…

Økt kompetanse = økt motivasjon = økt produktivitet. Eller hva tror du?

Det var mine tanker rundt utvikling og kompetanse for denne gang. Så vil jeg gjerne utfordre dere med et litt spesielt scenario som er relevant for alle medborgere i oljelandet Norge:

Se for deg at utenlandske oljeseskaper etablerer seg i Norge. De betaler store pengesummer til norske myndigheter for å få dem til å dele ut kontrakter på norsk sokkel. Kontraktene innebærer en gitt eierandel til landet, men dette går i praksis til myndighetenes representanter. Disse selskapen finner de ut at folk på Vestlandet bor i områder med store oljeforekomster under bakken. Da betaler de (oljeselskapene) våre egne soldater for å brenne ned distriktssamfunn, slakte ned / skyte innbyggere og skremme fredelige bønder og fiskere ut av sine egne områder. Folk blir livredde og flere flykter med det lille de kan ta med seg inn til hovedstaden.

Nå har oljeselskapene fritt spillerom, regjering og Storting ser en annen vei takket være store summer under bordet som sikrer dem privilegier andre bare kan drømme om, som luksusleiligheter i London, Dubai og New York. Uansett blir ikke folk flest i hovedstaden rammet, majoriteten i de berørte områdene er uten høyere utdanning og vet derfor ikke om hvilke rettigheter de burde ha hatt.

Med store områder disponible begynner oljeselskapene å bore brønner. Det blir billigere å bore og utvikle områdene om de kutter utgifter til sikkerhet og kompetanse blant de ansatte, og de er storfornøyde med at våre myndigheter ikke er spesielt opptatt av miljø og forurensning. I de fleste av landene de kommer fra er det strenge regler for denne type virksomhet, så de er vant med å bruke mye penger på sikkerhet, miljø og kompetanse. Dermed er de overlykkelige over å slippe alt dette styret her i Norge.

Businessen blomstrer, og ved at vi ikke engang har fungerende oljeraffinerier tjener de ekstra penger på oss. Vi må nemlig eksportere råoljen ut av landet for å kunne foredle den, og dermed blir innkjøp av bensin og andre oljeprodukter langt dyrere enn hva vi fikk eksportert det for. Dette skaper misnøye blant den delen av befolkningen som har bil (ca 1/4), og myndighetene bestemmer seg derfor for å subsidiere bensinen med ca 50% for å få den ned i en akseptabel pris.

Dette betyr imidlertid at store summer som kunne vært brukt på utdanning, eldreomsorg, helse og sikkerhet bokstavelig talt forsvinner i eksos. Mange av oss er misfornøyde, men vi gir opp å kjempe imot etter å ha sett hva myndighetene gjorde da vi klaget på alle utslippene og forurensningen langs Jæren. Der var det nemlig opprør tilbake i 1997, som endte med at oljeselskapene bestakk myndigheter og rettssystem for å stoppe de lokale motstanderne. Falske anklager ble fremsatt, rettssaken ble hastig gjennomført, og saken endte med at 8-9 personer ble hengt. Derfor tør vi ikke å stå opp mot myndighetene lenger, vi har det tøft nok som det er i hverdagen..

Du (i Norge) klager på hva vi lever med nå. Hva er dette – drøm eller mareritt? Velkommen til hverdagen som vanlig innbygger i Nigerias Delta-distrikt. Bare ta en bitteliten titt på Shell´s aktiviteter og tiltak før du forhåndsdømmer folk fra Nigeria basert på egne fordommer:

Tilbake Til Lagos: Om Voodoo og Prosjektledelse

Som prosjektleder vil jeg si at min jobb handler minimum 70% om mennesker, uavhengig av hva slags prosjekt jeg jobber på. Dermed er jeg litt over middels interessert og nysgjerrig på å observere likheter og forskjeller blant folk jeg møter i ulike verdensdeler og deler av samfunnet. 

Første uke av totalt 5 på oppdrag ute hos kunde. Jeg skal bidra på noen områder som for meg er utrolig interessante; fra å strukturere arbeidet med vurdering av performance, formalisere rutiner for mobilisering av ansatte, og se på hvordan bedriften jobber med kompetanseutvikling. Målet for oppholdet er å få på plass grunnlaget for et HR-system, strukture komplett internt og eksternt kurstilbud for de ansatte, og bidra på en del andre strategiske leveranser med fokus på hva tidligere konsernsjef i Wilhelmsen, Ingar Skaug, kalte «det myke stålet» – menneskene i organisasjonen.

Hvilken forskjell mennesker kan utgjøre i et prosjekt, på godt og vondt! Det er en usikkerhetsfaktor i prosjekter som er betydelig undervurdert. Både direkte og indirekte bidragsytere (f.eks prosjektmedlemmer, interessenter i linjen, styringsgruppe) kan utgjøre forskjellen mellom suksess og fiasko. Her nede har jeg en fordel ved korte beslutningslinjer internt, relativt få ledd man må gjennom for beslutninger. Jeg samarbeider godt med de lokalt ansvarlige, og forsøker så godt jeg kan å være ydmyk og lyttende ift. deres kompetanse og erfaringer. Det kan være utfordrende, iom at jeg er en veldig utålmodig og løsningsorientert person som ønsker raske resultater. Her er imidlertid dette avgjørende for å få jobben raskest og best mulig gjort.

Om jeg får folk positivt innstilt og med meg, er det en rimelig god sjanse for at de bidrar og deler gode erfaringer, viktig bakgrunnsinfo og tips, de gjør kanskje litt ekstra innsats utover hva de strengt tatt er forpliktet til, noe som gir positive ringvirkninger. Det motsatte får jeg om jeg trer løsninger ned over hodene deres basert på hva jeg tror de trenger, uten å involvere dem først. Ganske universalt. Jeg har ennå ikke funnet et land, en kultur, bedrift eller et sosialt samfunnslag hvor dette ikke gjør seg gjeldende. Dermed er et suksesskriterie for mine leveranser på vegne av kunden at jeg klarer å motivere underveis. Og hva er beste motivasjon? Jeg forsøker å bruke de faktorene jeg selv blir motivert av; i størst mulig grad være blid, åpen, ærlig og involverende. Jeg tar meg tid til småprat med interne kolleger, observerer bedriftskulturen og ulike parters behov, og går ikke nødvendigvis ut fra at europeisk tenkemåte er den beste. Min rolle er en slags kameleon – jeg tilpasser meg etter landskapet (organisasjonen) rundt meg.

Som ekstern prosjektleder og konsulent har jeg liten tro på Geelmuyden.Kiese-varianten; «vær 110% ekspert, og vis under ingen omstendigheter kunden dine svakheter eller usikkerhet» 😉

I andre prosjekter har jeg sittet på kundesiden, og for meg er gjensidig tillit og åpenhet et nøkkelord. Noe jeg finner utrolig irriterende er eksterne konsulenter som valser inn og har den ultimate løsningen (i egne øyne) uten å først bli kjent bedriften og interne behov. Jeg har tro på at mitt bidrag som ekstern ressurs blir langt bedre hvis de ansatte opplever meg som en de kan støtte seg på og som kan bidra med best-practice utover deres erfaringer, men som allikevel anerkjenner deres innsats og kompetanse og i best mulig grad konsulterer dem. Om de interne ressursene opplever at jeg ivaretar deres behov og ønsker i prosjektene, oppnår jeg mye bedre oppslutning og engasjement underveis. Dette kommer både oss og bedriften til gode, gjennom effektive prosjekter med gode og hensiktsmessige leveranser.

Min hovedfunksjon slik jeg opplever det, er å utfordre dem til å tenke litt nytt – ut av boksen. Stille spørsmålene som får dem til å se nye muligheter, og samtidig bidra med noen åpne forslag til hvordan nåværende utfordringer kan løses. Slik tror jeg vi bygger gjensidig tillit og utvikler vårt samarbeid på et helt annet nivå, og at vi sammen finner frem til de beste resultatene og løsningene for selskapet. Den menneskelige faktor er sterkt undervurdert i prosjektledelse – dessverre gjør de fleste organisasjoner den feilen at de fokuserer mest innsats og ressurser inn mot system/tekniske løsninger, mens de glemmer hvem som er kritiske bidragsytere for å få disse hjelpemidlene til å fungere i praksis ute i organisasjonen.

Mye er likt, noen deler av samfunnet er imidlertid langt fra hva vi kjenner hjemmefra. Sist gang jeg var her hørte jeg historier om voodoo. På besøk ute på landsbygda ble vi fortalt at barna ikke fikk gå til nabolandsbyen, for der brukte de svart magi og drev med ofring. Og at albinoer holder onde ånder unna, slik at kroppsdeler (eks. en hånd) henges over døren for å beskytte beboerne. Men dette var jo selvfølgelig bare skrøner! Trodde jeg…

I går kveld fikk jeg en liten aha-opplevelse. En lørdag i september fikk jeg bli med Statoils direktør her nede for å besøke to jenter i den landsbyen de opprinnelig kommer fra. Grunnet mishandling bor de ikke hos sin far, men på et barnehjem her i Lagos. Vi ble med på deres andre besøk «hjem» på ti år. En sterk opplevelse.

Dette er to utrolig sterke og flotte jenter. Den yngste av dem er 14 år, og utrolig utadvendt, morsom og velformulert. Hun minner mye om noen norske jenter jeg kjenner på den alderen – kommentarene sitter løst og er helt på kornet! I går kveld fikk jeg høre at dette hadde provosert faren hennes utrolig. Hun hadde stått opp for sine to eldre søsken mot faren da hun mente han behandlet dem dårlig og virkelig sagt sin mening. Faren mener da at hun er besatt, og han fikk stemoren (som egentlig virket høyst oppegående og som en dame med bein i nesa) til å ta jenta med til en voodoo-prest i nabolandsbyen for å drive ut djevelskapen. Hun slapp heldigvis unna uten fysiske mén, den psykiske belastningen er derimot noe som naturlig nok vil sitte i en god stund.

Over 10.000 mennesker har mistet livet som ofre for voodoo-prester de 10 siste årene. Mange av disse er barn, som ikke kan forsvare seg. Videoen under er en kortdokumentar om hvordan barn som er mistenkt for å være besatt blir behandlet. Det er ikke pent, men dette har dere godt av å se/høre med egne øyne. Nigeria er langt fra det eneste landet dette forekommer.

 

 

REPORTASJE:

Første Møte med Mumbai

Millionbyen åpner seg under meg der jeg titter ut av flyvinduet. Suser over den stadig voksende slummen som er udødeliggjort gjennom Slumdog Millionaire og Shantaram. Siste del av første Indiatur. Jeg har med vilje droppet guidebøker og å lese meg opp på forhånd. Vil møte byen uten forhåndsfarget bilde.

Namrata hoppet av glede i den andre enden av røret da jeg fortalte henne at jeg kom til Mumbai. Vi jobbet sammen i Wilhelmsen i 5 år, på flere prosjekter og har beholdt vennskapet av den enkle grunn at vi deler samme interesse for mennesker og verden rundt oss. Da vi holdt på med stillingskartlegginger i WW for et par år siden, spurte Namrata meg under en workshop om jeg visste hva uttrykket for Position Management var på indisk. Jeg måtte melde pass, og hun holdt på å le seg ihjel av sitt eget svar; Kama Sutra! Skjønner du – fantastisk kul dame! Namrata sluttet i WW rett etter meg til fordel for et skikkelig godt stillingsopprykk som HR-ansvarlig for et annet rederi i Mumbai. Hun er 12 år eldre enn meg, men det tror jeg ingen av oss noengang har tenkt over.

Jeg ba henne om noen tips til hotell i Mumbai. Hadde lyst til å bo på et lite og litt mer personlig sted enn de typisk kontinentale business-maskinene, og i et litt hyggelig område utenfor turisttråkket. Hun hadde noen gode tips, men luftet samtidig spørsmålet om jeg ikke heller kunne tenke meg å komme og bo hos dem mens jeg var der? Hvis jeg hadde lyst? Om jeg hadde lyst?! Er du gal – så klart! Hoteller er fint til sitt bruk – dvs. sove – men for en ekstraopplevelse å få muligheten til å bo lokalt..! Og bli kjent med familien. Jeg forsikret meg om at jeg ikke ville være til bry, og Namrata satte igang og la planer.

Du finner ikke snillere dame. På flyplassen ble jeg møtt med et kjempesmil fulgt av to gjensidige knuse-klemmer, og hun har like gjerne tatt ut to fridager for å kunne få sett meg mest mulig mens jeg er her. Barna hennes har skoleferie denne uken, og de har pønsket ut beste program for å se de delene av byen som de setter aller mest pris på.

Shiwali på 8 år tilbød seg å ta meg med til et av de store templene i morgen etter at jeg er ferdig med møter. Og nevnte at hvis jeg likte is, var det et veldig bra sted å stoppe på veien. Herlig jente med lange mørke musefletter og glimt i øynene akkurat som mammaen sin. Hun har Hanna Montana som største helt – i likhet med mine nieser på 8 og 10 – men kunne samtidig gi meg en timeslang historie fra hinduismen på rams, og med aller største innlevelse. Ameya på 13 spiller fotball, heier på Arsenal og er akkurat passe flau og sjenert som norske gutter på samme alder.

Før middag gikk vi ut og handlet frukt. Mørket hadde senket seg over Mumbai sentrum, lysrankene henger fortsatt oppe etter Diwalifeiringen, og luften er søt og tett av mat, røkelse, mennesker og en varietet av lyder. Etterpå satt vi en stund ute i hagen og pratet, før Shiwali på 8 år ringte ned og var veldig redd for at jeg skulle gå glipp av resten av historien hennes. Vi kom opp til duften av nylaget tandoorikylling og repeterende kjevling og steking av chapattas.

Namratas svigermor Nila er et kapittel for seg selv. 71 år gammel og nylig enke dro hun på ferie til Mauritius. Hun kan ikke svømme, men det stoppet henne ikke fra å ta imot utfordringen fra noen unge gutter hun møtte – og testet både windsurfing og snorkling. Ikke det første du tenker når du ser en smilende gammel indisk dame i sari. Hun syntes det var veldig stas at jeg også spiste middagen med fingrene, og at jeg hadde med meg både sari og suit fra Chandigarh. Attpåtil har hun lånt bort rommet sitt til meg for anledningen. Var ikke snakk om noe annet alternativ. Så redde hun opp sengen sin for meg mens vi andre satt i stua og pratet, og hadde tent lys på bønnehyllen sin før jeg skulle legge meg.

Jeg skulle ønske dere som leser dette kunne vært flue på veggen, for jeg klarer ikke med ord å formidle hvor utrolig gjestfri og koselig velkomst jeg har fått.

Akkurat Passe Upassende? – a round head in a square hole

Saueflokk. Hvilken mentalitet er mer norsk enn denne, bortsett fra dugnad? Det å skulle passe inn for enhver pris, og om det så trengs gå på akkord med egne verdier og mål for å tilfredsstille det omverdenen forventer av deg. For meg henger saueflokk sammen med jantelov. Du skal gjøre som oss – bæææh! Du skal følge samme sti som «alle de andre» – dobbeltbææh!

Jeg er vokst opp på Jar i Bærum. Et område hvor ikke alle, men usunt mange, henger seg opp i noen materielle målestokker for å vurdere vellykkethet og prestisje. Ikke at det er unikt for Bærum. Vi ser det allerede med merkepress på klær på barn under barnehagealder. Da jeg var liten begynte det med andre områder, som sportsutstyr, leker og ferier. Pappa handlet brukt på Sportslåven, Barbier og Legoklosser kom fra loppemarked, og feriene var vi på fjellhytte uten vann og strøm – sommer som vinter. Om vi klaget til ham iblant… Når du kom hjem fra en venninne som hadde fått ny og kjempekul sykkel, vært i Syden eller kanskje hadde fått basseng, bil eller hus til Barbiedukkene. Pappa var bestemt og urokkelig – «vi er jo ikke alle andre». Og forklarte at om han handlet brukt, kunne vi få mye mer for pengene enn om tilsvarende ting skulle handles nytt, og at han nektet å sløse bort penger fordi alle andre gjorde det. Med fire barn i familien trenger du ikke Christian Vennerød for å forklare økonomien i det – selv om vi selvfølgelig syntes han kunne være utrolig kjip iblant.

Den holdningen har pappa alltid stått for i sitt eget liv. Han var ganske nerdete som ung, samlet på mynter, frimerker og etterhvert reklame og leker fra femtitallet. Folk rundt lo av ham, for hva i all verden skulle han med det. Pappa kjørte sitt eget løp, kanskje litt ensom iblant, men allikevel fast og overbevist. Og som 29-åring bygget han eget hus for salget av noen få av de myntene han hadde begynt å samle på som liten. Han hadde funnet noen nisjer få andre hadde evnet å se muligheter i, basert på genuin interesse, og det betalte seg på sikt.

Pappa stilte opp i oransjrutet skjorte og lilla bukseseler på skoleavslutninger, snakket om alt med alle totalt uten filter, og jeg var veldig var på å fange opp når andre foreldre smilte litt overbærende av ham. Du vet, de foreldrene med interiørdesignet hus, riktige klær, riktige ferier, riktige venner, etc. De som er helt perfekte. Utad. Det fikk nok han også med seg, men han valgte å ikke bry seg. Han er seg selv. På alle måter. Alltid. Heldigvis. Selv om jeg fortsatt iblant blir flau.

Etterhvert som jeg ble eldre begynte jeg å bli stilt ovenfor noen egne valg. Og hva velger du? Det ubevisste valget i å følge saueflokken i håp om at deres retning passer for deg også, eller tar du et skritt unna og betrakter litt på avstand? For deretter å velge selvstendig. For min del – helt klart det siste. Ikke snakk om at jeg skulle passe inn fordi det var det «alle andre» valgte. Jeg fikk ikke merkeklær hjemme, og ville ihvertfall ikke bruke mine hardt oppsparte lønninger på det, så jeg valgte en egen stil, godt hjulpet av Fretex og UFF. Med mer eller mindre heldig resultat, men det var ihvertfall ikke noe andre hadde valgt for meg. Foreldre av mine venninner ringte bekymret hjem til mine da jeg hoppet av skolen som 16-åring. Men de sto heldigvis for at så lenge jeg brettet opp ermene og jobbet var det helt greit for dem, så lenge jeg ikke ble gående og sløve. Nå tenker jeg at det svaret også krevde en god dose selvtillit fra mine foreldre, kanskje kombinert med erfaring i hvor sta jeg er når jeg har bestemt meg for noe. Og noen egne opplevelser med å bli pushet til å oppfylle andres ambisjoner.

Dette har jeg fortsatt med meg. Selv om det kan ha noen kjipe ulemper, ser jeg faktisk på staheten og selvstendigheten min som noen av mine beste kort. Ved at jeg velger etter eget hode og magefølelse, relativt upåvirket av hva som er riktig i andres øyne. Å tørre å stå for egne meninger og overbevisninger koster mer enn det smaker iblant. Men min erfaring er at i det lange løp har du igjen for det, mangedobbelt. For flertallet går med strømmen.

Om man skal komme noen vei tror jeg man må tørre å lage litt bølger. Utfordre andre og etablerte sannheter, enten det er i forbindelse med jobb eller samfunnet for øvrig. Tørre å jobbe hardt for saker man tror på, selv om ingen andre ser det på samme måte. Uten å la andres synsing styre dine individuelle valg og målsetninger. Enten det gjelder jobb eller utdanning. Tips og råd kommer godt med, og det er lurt å lytte til erfarne fjellfolk, også/særlig som er totalt uenige med deg. Men når alt kommer til alt, har jeg fått mye bedre råd fra andre pøbelmakere som tenker ut av boksen, enn fra selvbegrensende A4-mennesker som styres etter hva de tror alle andre mener, og som lever innenfor trygge, forutsigbare rammer med skylapper i standardformat. Vet jeg generaliserer veldig ift. sistnevnte, poenget mitt er at vi både i samfunn og næringsliv trenger folk som både kan utfylle og utfordre hverandre til å tenke nytt og annerledes.

Tommelen opp for å tenke sjæl!

Kontraster

På den ene siden av kvartalet, et lukket og sikret boligområde, bugnende overflod av mat og drikke, festkledde mennesker i fargesprakende drakter. Full dans på taket mens fyrverkeri og lysgirlandere markerer feiringen av hinduenes største lysfestival, Diwali. På den andre, slumtilværelse. Skur hvor antall kvadratmetre er langt færre enn mennesker som fyller dem. Små kjeler gløder i bålene som er tent langs veien, varmer både mat og folk i kjølig natteluft. Utmagrede barn som beinflyr til bilene som stopper på rødt lys, tigger til det mest grunnleggende.

Iblant lurer jeg på hvorfor jeg ikke blir herdet i møte med nød. Det er vel lettere å se en annen vei, er det ikke? Jeg kan vel uansett ikke gjøre noe med det faktum at 900 millioner mennesker over hele verden – av dem 100 millioner indere – lever under sultegrensen? Kina har gjennom sin økonomiske vekst klart å forbedre basisforholdene for store deler av sin befolkning. India har det ikke. For å sette dette på spissen; er det virkelig slik at kommunistene gjør en bedre jobb enn et tilsynelatende mer åpent demokrati??

Er jeg virkelig så naiv at jeg tror man kan forandre verden? Ja, det er jeg! Vi har p.t. nok mat og ressurser til at verdens innbyggere per idag i teorien skal kunne spise seg mette. Hvis vi vil kan vi gjøre noe med det. Sammen. Spørsmålet er om viljen er der. Proteksjonismen øker stadig. Produserende land får ikke solgt varene sine til en fair pris fordi andre land vil beskytte egne markeder. Store kommersielle aktører så vel som korrupte statsledere utnytter fattige menneskers livssituasjon til egen vinning, enten det dreier seg om produksjon av klær, datautstyr eller skip. Kleskjeder som H&M, GAP, xx ,xx er blant disse. Vi får billige klær, langt billigere enn de egentlig burde være.  Prisen er det andre som betaler. Det er stort fokus på grønt fotavtrykk blant bedrifter nå om dagen. Hva med det etiske fotavtrykket hver enkelt av oss setter igjen? Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke er bevisst nok på dette i hverdagen. Du og jeg ser jo ikke barnearbeiderne, eller de underbetalte voksenarbeiderne som i praksis lever i slavekontrakter. Jeg har ikke tro på tradisjonell bistand som virkemiddel for å endre situasjonen, selv om det er nødvendig under humanitære kriser. Da er man utsatt både ift. korrupsjon og kan virke passiviserende lokalt. Jeg tror løsningen ligger i å satse på mikrofinansiering, oppbygging av næringsvirksomhet og utdanning.

I mellomtiden kjøper jeg noen måltid mat til unger heller enn å gi dem penger som de må gi videre til kyniske bakmenn.

Incredible India: En Serie Heldige Omstendigheter

Jeg er en ekte Donald Duck, som ofte havner i litt uplanlagte situasjoner. Som å låse meg ute i bare morgenkåpe og joggesko på luftetur med hundene midt på natta så naboene må slippe meg inn. Eller å løpe veldig fort og ivrig opp på en smøregrav, overse hullet i midten, og ramle rett nedi. Eksemplene er mange. Men takket være den egenskapen har jeg lært at alt ordner seg.

Vel fremme i Dehli skulle jeg videre til Chandigarh, regionshovedstad i Punjab. Det var ikke mulig å forhåndsbestille togbilletter hjemmefra, det må du ha et indisk nr. for å gjøre. Jeg var blitt rådet til å kjøpe det ved ankomst. Litt sent ute til flyet, så droppet å ta ut reservekontanter. Dårlig idé. Dermed burde det vel ikke akkurat noen overraskelse at ingen av bankkortene virket i ATM´ene på flyplassen i New Dehli.  Og nå skulle jeg altså 4-6 timer nordover fra Dehli, uten togbillett eller penger. Begge kort virket i butikker/cafeer på flyplassen, men kontanter var det ingen som kunne hjelpe med, helt til en grei kar lot meg få ta ut 1000 rupi (ca 119 NOK). Det skulle i teorien holde til både taxi & togbillett.

To skranker på flyplassen solgte henholdsvis forhåndsbetalte taxier til togstasjonen og togreiser. Men førstnevnte hadde kortleser ute av funksjon, og sistnevnte hadde nettopp sluttet med togreiser. Hmm..

Så jeg tok taxi til togstasjonen, med god tidsmargin for flere reisealternativer. Først sendt opp en trapp, får der beskjed om at billettkontoret er stengt. Lukene som er åpne er kun tillatt for lokale indere. Jeg blir bedt om å dra til hovedkontoret (noe som selvfølgelig er en scam), og bruker 300 av de gjenværende 500 dyrebare rupiene mine på taxi dit. Alle tog t.o.m. 27/10 er utsolgt. Det samme gjelder busser. De kan ordne bil m/sjåfør, men det koster en liten formue. Jeg har ikke akkurat så mye annet å ta meg til, så jeg blir sittende og drikke te & forhandle priser med selgeren. Kommer endel ned i pris, men ikke i nærheten av hva magefølelsen sier jeg bør betale. Så jeg forklarer at dette kommer til å skrape hele reisekassa mi, og ber dem komme opp med en bra deal – ellers får jeg bare ta bena fatt og finne et annet sted. Og dermed ender jeg i bil på vei til Agra og Taj Mahal, med rundtur inkl. guide og besøk til de som står for vedlikehold av Taj Mahals utrolige utsmykninger. For samme pris som de ville ha for enkel kjøring Dehli – Chandigarh. Gøy å prute, og med et smil og litt humor underveis er det ihvertfall mulig å bli litt mindre lurt… 😉 De kunne også legge inn fri overnatting hos en familie om det ble for mye kjøring på én dag, men fant ut at det var veldig greit å få reist fra meg iom at neste dag var første i bryllupsfeiringen. Just in case.

Forholdsvis gode veier fylt av et herlig kaos av trafikk i og mot kjøreretning. Elefantførere, tuk-tuker, sykler, hestekjerrer og kameler blandet med tungtransport og utålmodige bilister. Luften, som blir renere desto lenger Dehli legges bak oss. Frodig vegetasjon, folk og dyr overalt. Unger på alder med venners barn som tigger i veikanten, ungdommer gående på hendene med bein maltraktert av polio, andre med ansikt og hender deformert av spedalskhet. Sykdommer vi har vaksiner mot. Sult det finnes nok mat i verden til å mette. Hvis det var vilje til det. Hvis ikke en stor del av oss hadde hatt så store fordeler av skjevdelingen. Men samtidig så mange brede smil. Så mye varme, i motsetning til hjemme, hvor folk stort sett ser rart på deg om du smiler på bussen.

Potensielt halvkinkig situasjon endte altså i en veldig fin tur og en dag full av opplevelser og inntrykk. Sjåføren min var hakket mer kamikaze enn meg bak rattet, men ikke verre enn at jeg fikk meg noen gode powernaps i forsetet. Vi stoppet på et par bra spisesteder underveis, hvor han som skikken er får gratis mat mot å ta med betalende kunder. Og som den skravlebøtta jeg er ble det endel prating mens vi kjørte; jeg fikk historier og forklaringer om alt fra hinduguder, kriger og politiske kriser til bakgrunnen for Diwali (lysfestivalen som begynner i morgen) og familiestruktur. En utrolig fin dag, selv om jeg endte opp med 13 timer i bil og nesten ikke hadde sovet siden natt til mandag. Impuls – ja takk!!

Nå er jeg ankommet Chandigarh, som ligger nord i Punjab-provinsen. Indias reneste by, designet av Le Corbuisier.

Tanker om globalisering på vei til India

Bryllupsinvitasjonen dumpet ned i mailboksen for mange måneder siden. En venninne og styrekollega fra YoungShip Singapore planla bryllup med sin indiske kjæreste, som hun møtte i Oslo mens de begge bodde og jobbet der for et par år siden. Nå skulle de feire hverandre med 4 dagers bryllup i India, og vi var invitert. 

For min egen del vet jeg ikke om mange ting som fremstår mer eksotisk og magnetisk enn et tradisjonelt indisk bryllup. Markerte datoene i kalenderen, og ønsket ønsket ønsket at jeg ville kunne dra. Men invitasjonen ble liggende ubesvart lenge, ettersom jeg ikke visste helt hva slags oppdrag som kom til å dukke opp, eller hvor jeg ville befinne meg på denne tiden. Økonomien var jeg også usikker på, prøver å være litt forsiktig og spare opp både buffer og til videre investeringer ettersom jeg skal gå over til AS i 2012 og se på muligheter for å videreutvikle firmaet.

Men så hadde det seg tilfeldigvis sånn at SPNL (YoungShip´s søsterorganisasjon i London) akkurat har etablert en avdeling i Mumbai. Og jeg ble nylig invitert til å møte initiativtakeren. I tillegg har jeg gjennom mine utenlandsoppdrag de siste månedene fått noen henvendelser fra bedrifter i nettopp Mumbai. Så – pang – der lå plutselig muligheten foran meg….! Det så faktisk ut som jeg kunne forsvare å ta turen over. 4 møter satt opp i løpet av neste uke, i tillegg til et møte med styreleder for YoungShip Singapore denne uken. Skal ikke ta noe for gitt ift. kundemøtene, innsalg er krevende og konkurrentene mange, men om man ikke gutser og prøver oppnår man i allefall ingenting.

For meg går det sport i å prute og finne billige priser enten jeg skal kjøpe IT-utstyr, hotellopphold eller klær. Det er både sunt for lommeboka og god trening ift. jobbforhandlinger spesielt om du har tenkt å jobbe utenfor Norge. Og så er det veldig gøy! Gjennom www.restplass.no fant jeg en rundtur med Turkish Airways; Oslo-Dehli og Mumbai-Oslo, til lavere pris enn om jeg hadde reist t/r Mumbai.. Fløy via Istanbul, og kom ved siden av en tyskbasert inder på siste strekning. Han var helt sjokkert over at jeg reiste alene, og ba meg være forsiktig. Jeg hadde ikke engang tenkt på at det var noen case, er jo relativt vant til å klare meg selv rundt omkring og har sjelden problemer med å være jente alene. Sunn fornuft kommer du gjerne langt med uavhengig av kontinent. Stakkars, han var helt satt ut 😉

Jeg liker selve reisen. Ventetiden brukes til å gå gjennom oppgaver jeg har foran meg, eller lese meg opp på nye felt. Lange flystrekninger er genialt for få unna jobbing, eller kanskje lese en god bok. Ingen forstyrrelser, og god tid til å fordype seg i detaljer om det trengs. Du sitter der du sitter og kan senke skuldrene til du er fremme på destinasjon. Hvis du da ikke har noen som sitter og sparker i seteryggen bak. Snudde meg for å be foreldrene bak meg snakke til barnet sitt, men så var det en voksen mann som satt der. Hva sier du egentlig da…?!

DN meldte at det i dag er 82 år siden Black Thursday, starten på 30-tallets globale depresjon. Gir noen tanker ift. Eurosonen og vedvarende sykdomstegn i amerikansk og europeisk økonomi. Nylig hørte jeg at den nåværende økonomiske knipa vi muligens kan se tilbake på som Financial Crisis Part II, i andre deler av verden omtales som den Nord-Atlantiske finanskrisen. Deres regioner er nemlig i økende vekst. I motsetning til de såkalt vestlige. De er sultne, mens vi er mette og bedagelige. Eller??

Det er en aldri så liten nøtt til oss som er unge i Norge idag, tenker jeg. Hva kan vi gjøre for å sikre at vi og våre bedrifter/arbeidsgivere fortsatt er konkurransedyktige om 10-20-30 år? Myndighetene må tilrettelegge, næringslivet må utvikle seg, men det er faktisk vi – generasjonene i og på vei inn i arbeidslivet – som må ta hovedansvaret fremover. I motsetning til de «voksne» er det nemlig vi som blir nødt til å leve med konsekvensene av utviklingen som nå pågår. Vi kan kanskje ikke regne med det samme velferdssamfunnet når vi er 50+, og det bør vi begynne å ta ansvar for. Både gjennom å tenke bevisst ift. pensjonssparing og gjennom de valgene vi tar ift. utdannings-/yrkesvei. Vår felles evne til å bygge opp og beholde spisskompetanse som er mangelvare, vil påvirke vår fremtid individuelt og som nasjon.

Vi er avhengige av noen gode eksportområder, og oljen vil ikke alltid være den hvileputen den er i dag. Hvordan skal vi konkurrere globalt? Jeg tror at vi for å konkurrere minimum må kjenne litt til hvordan verden rundt oss fungerer. I dag kan vi ikke kun tenke Europa, eller Norge, vi må ta inn over oss at vi er en bitte, bitte liten del av et globalt handelssamfunn. Vi må bli kjent med andre kulturer, reise ut og lære hvordan verden rundt oss fungerer. Da kan vi bli konkurransedyktige. Dette er det maritim næring, både sjøfolk og redere, har gjort i flere hundre år, og en av grunnene til at Norge fortsatt er et av verdens største og viktigste shipping-land.

En liten tanke; I de fleste asiatiske land vet unge med utdanning at Barack Obama er president i USA, de vet hva vestlige liker å spise (takket være KFC og McDonalds), og gjerne hva som er det siste store innen film, musikk og mote. Hvor mange av oss vet navnene på statsoverhodene i India, Kina, Japan eller Singapore? Eller hva de nyeste Bollywood-filmene heter? Hvis du skal ut og gjøre forretninger i andre deler av verden, er du avhengig av å bygge relasjoner først. Det å finne noen felles referansepunkter fra dagliglivet kan være gull verdt uansett hvor bagatellmessig det kan høres ut. Det har med interesse og respekt for andre kulturer å gjøre – et område nordmenn er ganske dårlige på generelt sett. Veldig mange i vår generasjon reiser ut et par semestre, men velger kanskje litt for tradisjonelt ift. utvekslingsland. USA, Frankrike, Tyskland, Australia – kanskje en ex.phil/ex.fac på Bali/Hawaii/Cuba eller i Santos nord i Brasil. Hva med å velge noe du kan ha strategisk bruk for senere? Shanghai, Rio, Kairo, Seoul, Ho Chi Minh, Moskva, Cape Town, Istanbul, Mumbai? Valgene er mange, det er opp til oss å tenke litt smart sånn at utenlandsoppholdet kan ha en økt verdi også senere.

Et av mine egne mål for de neste årene er å komme mest mulig ut pluss lære mer om land jeg har tro på for fremtiden. Og det gjelder; Afrikanske land (som Angola, Nigeria m.fl.), Midt-Østen, Brasil, India, Vietnam og Kina. Blant flere.

Og nå har jeg altså nesten to uker i India foran meg. Satser på at det er god karma som står bak 😉

Har med røkelaks og melkesjokolade i bagasjen; ingenting har nemlig vært til bedre hjelp for teambygging med asiatiske kolleger enn en stor skål sjokoladebiter fra Freia. Fikk streng beskjed om at jeg ikke måtte glemme å ta med det 😉

Gleder meg!

Verdighet – Gi kjærlighet

I dag har det vært arrangert Global Dignity Day på over 160 skoler i Norge, og på skoler i over 40 land over hele verden. Dette initiativet er startet av Kronprins Haakon sammen med to andre fra Young Global Leaders, for å øke ungdommers fokus og forståelse for verdighet, og fremme  verdibasert lederskap. Og hva betyr egentlig verdighet? 

Jeg møtte opp på Ullern VGS i morges, for å delta som veileder for 3.klassinger som skulle diskutere  dette, og dele sine erfaringer og historier om verdighet. Klassen fikk en intro av hovedveileder Bjarte Reve (kommunikasjonsdirektør v/A-hus) før vi andre delte noen egne historier om verdighet. Deretter skulle alle elevene diskutere og komme med ord de assosierte med verdighet. Dette er hva Ullern VGS-elevene forbandt med verdighet:

Frihet – Empati – Likeverd – Respekt – Verdsette – Tilgivelse – Forståelse – Omsorg – Menneskerettigheter Utdanning – Gi Kjærlighet – Nåde – Sette pris på – Bry seg – Ytringsfrihet – Tilhørighet – Menneskeverd

=Oslo – Godhet – Rettferdighet – Glede – Bli sett/hørt – Samhold – Toleranse – Observant – Medlidenhet

Den aller fineste definisjonen kom fra en av jentene, som sa det slik; «ikke bare kjærlighet, men å GI kjærlighet..» Det synes jeg var utrolig fint sagt. Jeg er imponert over elevene på Ullern VGS. Og jeg ble veldig rørt underveis i dag, måtte tørke noen tårer i øyekroken.

Betyr dette at norske ungdommer har fått et annet fokus på verdighet etter 22. juli?

Jeg tror ihvertfall at ordet menneskeverd har vært utrolig lite brukt i dagens vokabular før Nordahl Griegs Til Ungdommen igjen ble en viktig del av vår felles identitet denne sommeren. I min jobb med YoungShip har jeg allikevel de siste årene opplevd at vår generasjon er mer opptatt av universelle verdier enn våre foreldre; ytringsfrihet, rettferdighet, bærekraftig utvikling og miljø er ord de fleste unge har et bevisst forhold til.

Jeg tror at vår generasjon – den utskjelte Generasjon Y – har veldig mye godt å bringe inn i verden. Vi er vokst opp i et globalisert samfunn, og takket være sosiale medier har vi venner og nettverk over hele verden. Jeg håper dette kan ta kverken på rasisme, intoleranse og kunstige skiller.

Og jeg tror helt ærlig at dette er viktige verdier å ta med seg inn i arbeidslivet. På alle plan. Om jeg føler meg sett, respektert og opplever samhold yter jeg helt klart mye bedre i jobbsammenheng. Kreativitet og produktivitet øker, fordi jeg er trygg i rollen.

Heia oss!

Stolt, stoltere, stoltest!

Unge gründere. Nøkkelen til fremtidig verdiskapning!

Ane Christophersen i Windflip er etter min mening en slik nøkkelperson. Hun kom opp med et konsept for transport og installasjon av offshore vindmøller mens hun gikk på NTNU. Stikkord: hydraulikk.

Noen år senere er hun daglig leder i eget selskap, har vunnet priser i inn- og utland, og ikke minst (bakgrunn for tittelen på innlegget) – i en alder av bare 26 år har E24.no kåret henne til SørVestlandets største ledertalent. Velfortjent. Jeg digger denne dama!

Ydmyk, positiv og utrolig dyktig – kombinert med evnen til å se nye løsninger, tenke ut av boksen; dette er hva norsk maritim næring trenger.

Jenter; ta realfag og velg maritim næring! Her får dere muligheter 🙂

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

PS: Nå gjenstår bare at vi også dyrker frem innovative og tøffe venture capital-aktører i markedet.

Norske investorer går i saueflokk og er pinglete på å ta risiko knyttet til innovativ teknologi.

Skjerpings!

Ydmyk realist eller håpløs pessimist…?

Som nyetablert næringsdrivende er det kanskje vanlig å bekymre seg for økonomien. Det gjør ihvertfall jeg, selv med en fornuftig oppspart buffer i banken, og oppdrag på plass for månedene fremover. 

Kan det skyldes et aldri så lite snev av prestasjonsangst? Eller er det miljø-/genpåvirkninger av en bipolar far som alltid bekymrer seg for hver eneste lille ting som en eller annen gang KAN gå galt..?

Ikke vet jeg, men det er kanskje en god måte å holde beina på bakken og være litt forsiktig med pengebruken. Noe som skjer med jevne mellomrom er ihvertfall at jeg, selv om ting ruller og går, kaster bort energi på å bekymre meg. For at jeg ikke skal prestere bra nok, for at jeg ikke skal få oppdrag, eller bare for at jeg skal bekymre meg.

Det tror jeg går igjen hos mange, enten man studerer eller er i jobb. Så hvordan kan vi bli flinkere til å ta ting litt mer som de kommer? Og å legge bort forventningspress man opplever fra andre (eller kanskje enda mer fra seg selv..) – Er vi nordmenn flinke nok til å ta en dag av gangen?

Noe å fundere på…

%d bloggers like this: