My Father’s Ashes – A Journey

This day six years ago was the day of my father’s funeral. He was an untraditional and playful man, with a Peter Pan mentality and child’s approach to life until the very end. I think one of the best things he taught me was to constantly challenge and walk outside the beaten path, be curious & open, and stay true to integrity and beliefs even when it’s difficult and your thoughts and ideas differ from what’s accepted and embraced by “everyone else”.

All through the years of our childhood and upbringing, our family was a bit different from my friends’ families. Dad wasn’t afraid to be seen as weird, and when stuck-up polished people raised their brows or became visibly awkward from things he said or did, he even enjoyed it quite a lot.. So it was only natural that his final journey reflected this. My childhood was full of his imagination and adventures. Here’s my story about our final adventure.. Our last journey.

February 2012: As we realized that dad’s cancer was terminal and his remaining time with us would be much shorter than we’d hoped, we talked about his thoughts and wishes for the funeral, and planned how everything would be structured. Dad wanted a celebration of life, bright colors, some favorite songs (like Art Garfunkel’s version of Bright Side of Life), and he wanted people to remember and enjoy the good memories, yet completely honesty and openness – not pretending that he was perfect. Those wishes were easy to fix.

But he also wished to be cremated, having his ashes spread some specific places close to our family cabin, which is part of the mountain farm that’s been in our family for centuries.

That gave me a bit of a headache.. Because according to Norwegian law, you have to file an application – which took more time than we had – and on top of that you can’t have an ordinary funeral ceremony beforehand. And while Denmark allow a mix of both spreading a part of the ashes plus burying part of it, here you’ll have to chose either or.. My mom is Christian, and for her it was important to have a “real” funeral, and a grave to visit.

So I planned a solution with a twist together with my father, to make everyone happy, and to end his life just as mischievous as he lived it. Our plan was simple; to get hold of the box of ashes before it was buried, remove some of the ashes, put it in another box, and drive up to Hallingdal.

Apparently, that plan wasn’t too realistic. We weren’t allowed to be alone with the box, and it was sealed. As we sat in the room of the crematorium, waiting for the graveyard guy to join us, we tried every trick to get it opened, but nothing worked.

Eventually we had to follow him down to the grave, with all of dad still inside that box.. Then we came up with another plan; we claimed that our older sister was on our way, and we didn’t want to bury dad without her being present.

Finally the guy had to attend to other commitments, and we were allowed to bury the box ourselves. But the graveyard was full of people, so still we couldn’t do anything out of the norm. Twisting my brain, I came up with another plan; which was a bit more complicated and totally illegal than dad and I had ever foreseen.

We buried the box, and came back the same evening, with new flowers to be planted. Then we dug out the box – emptied half of it into a new urn, and placed the box & ashes back. So that half of dad would be with our grandparents – and with mom. The most awkward moment, which totally triggered the dark humor our family is full of, was when we poured the ashes into the new urn, and some of it spilled on my sandal and foot(!!)

Then we drove for 3 hours up to our cabin, and were joined by my aunt and her family. We walked up to the nearest hill, and spread 1/3 there. We then went to the mountain pond where we swim in the summer, and us siblings swam out with another third, releasing it into the water, watching the gentle movements of the water cradling and embracing the ashes until it was dissolved.

And finally, we went back to our cabin, and let the wind spread the last third across the land where my dad spent over 100 days each year during his final years.

We had brought champagne, and toasted for a meaningful, warm and playful life. And for the best dad in the world… I really felt that he was there with us, and still is. It was amazing to be able to fulfill his last wish, and the not-so-straight-forward way perfectly represented him; facing a number of challenges, and having to adjust, change course, but always coming up with creative and untraditional ways to reach the goal.

“Life’s not for amateurs. Sometimes I feel like a bloody amateur.” (Quote, dad)

A paradox: This story is an example of stupid and useless practice and “rules” in our societies, where outdated thinking blocks change. It’s also an example of how being a bit stubborn and creative enables you to find solutions when you’re stuck. Not that I’d encourage anyone to committing crimes, but isn’t it slightly fascinating that you can throw waste in nature that damages it for many years, without being punished. You can get away with a lot when it comes to messing with nature. But under the current Norwegian law, the number of crimes I committed in the process of honoring dad’s last wish could potentially have been punished with up to 4 years in prison. More than most predators and rapists… Even though this is in fact a harmless and ecological way of ensuring that my father returned into the ecosystem – without the crappy plastic bag they wrap corpses in and which never dissolves. Ashes to ashes… What a paradox!

Our society is also filled with thousands of other outdated structures, laws and rules. I obey rules if they’re based on logic and ethics, but rules that go against logic, ethic and environment – let’s change those!

2012 – et tilbakeblikk

Etter at jeg kom hjem fra Nigeria før jul 2011, har det ikke vært tid til blogging.

I januar 2012 ble faren min syk, og 10. februar fikk vi vite at han hadde uhelbredelig kreft. Det ble konstantert full spredning til vitale organer og skjelett, og selv om det ble igangsatt behandling og vi gjorde alt vi kunne for å holde ham så frisk som mulig, gikk han raskt fra å være en sterk og sprek superpappa som svømte flere tusen meter i uka, gikk på ski og trente pilates, til å forsvinne foran øynene våre. I begynnelsen av mars tok jeg en (enkel) avgjørelse om å prioritere familie foran jobb, og la alle jobbforpliktelser på is for å kunne pleie, hjelpe og støtte pappa den tiden han hadde igjen. Som selvstendig næringsdrivende var det en luksus jeg kunne unne meg ved at jeg hadde spart opp en god “regnværs”buffer, og det er den beste investeringen jeg noen gang har gjort. Jeg kjøpte meg pappa-tid.

DX-6-1

Jeg har hatt et utrolig nært forhold til faren min, og han er definitivt den som har lært meg aller mest om det å være menneske og tro mot egne verdier. Det har jeg også skrevet litt om i et tidligere innlegg.

De 3 månedene mens pappa var syk ville jeg aldri vært uten. En tid som vi trodde ville være mest trist, ble fyllt av masse glede og kjærlighet. Vi fikk snakket om alt, delte tanker, frykt og følelser. Og vi fikk bearbeide og takle sorgen i fellesskap, sammen med ham. I tillegg var vi utrolig mye sammen; gjennom ukene fra han var hjemme og oppegående, til sykehusopphold og nattevåk. Rollene skiftet – plutselig var det jeg som stelte og trøstet ham, som han gjorde da jeg var liten. Det var veldig godt å få gjengjelde all den omsorg han har gitt meg. De siste ukene var alltid minst en av oss sammen med ham. Den siste uken var vi hos ham alle sammen nesten døgnet rundt, og han sovnet stille inn fredag 11. mai mens vi satt rundt sengen hans. Alt dette tror jeg har gitt oss en bedre mulighet til å takle tapet og sorgen i etterkant. Og ikke minst – en enorm respekt og takknemlighet til de fantastiske sykepleierne som hver dag utfører små mirakler gjennom å gi mennesker håp og livsglede selv i møte med sin egen død.

Pappa var utrolig optimistisk helt til siste slutt, full av fightervilje. Og gledet seg over de enkle ting i livet. Det er bildet under et godt eksempel på.. Hans konkrete mål for fremtiden, notert ned et par uker før han døde.
IMAG4428

Parallelt med at jeg prioriterte med hjertet og satte jobbfokuset på vent, skjedde flere veldig hyggelige (og ikke minst overraskende) ting.

I februar fikk jeg vite at WISTA Norge hadde kåret meg til vinner av WISTA Leadership Award 2012. WISTA er en internasjonal organisasjon for kvinnelige ledere innen shipping, og blant de tidligere vinnerne av prisen er flere av mine forbilder; Elisabeth Grieg, Borgny Eidesvik, Rikke Lind og Gunvor Ulstein. Bjørg Ekornrud, som er styreleder i WISTA Norge, overbrakte beskjeden under et styremøte i Maritimt Forum Oslofjorden. Jeg ble skikkelig satt ut, – og begynte rett og slett å gråte. Det ble så ekstreme kontraster. Pappa har vært en av mine beste støttespillere og diskusjonspartnere ift. jobb, og han var kjempestolt. Da prisen ble delt ut under Oslo Maritime Week var det nøyaktig én uke siden vi bisatte ham, så jeg grudde meg veldig til å stå foran en større forsamling. Det ble en sterk og veldig fin opplevelse, og jeg følte meg utrolig heldig midt oppi en veldig trist periode.

Dilek WISTA  Bjørg Rikke WISTApris

Dette var imidlertid ikke den eneste overraskelsen våren hadde å by på; I begynnelsen av mai var pappa på Hospice Stabekk. Etter en lang nattevakt med ham, blinket et engelsk nummer på mobilen. Det var en engelsk journalist fra bransjemagasinet Lloyd´s List, som informerte meg om at de jobbet med en “Next Generation”-utgave over arvingene i de viktigste shippingfamiliene globalt. I tilknytning til dette hadde de også inkludert “On our radar”; en liste over unge ledere uten familietilknytning til bransjen. Og journalisten fortalte at de ville inkludere meg der på bakgrunn av arbeidet med YoungShip.

Og så – 12. mai (dagen etter at pappa døde) – kom den største overraskelsen.
Jeg skulle bli mamma! En ny Liodden var på vei, med forventet ankomst i januar 2013.

Timingen så i utgangspunktet ut til å være ganske dårlig. Jeg hadde tatt over pappas verv som styreleder for våre små familieselskap innen eiendom, hadde en hektisk periode foran meg som prosjektleder for Ocean Talent Camp 2013 (www.mywave.no), og skulle i tillegg ordne opp i alt av papirer og skifte etter pappa. Noe som var ganske klart var også at leiligheten på 50 kvm ville bli i minste laget, spesielt fordi den allerede rommet 2 store hunder i tillegg til meg og samboeren.. Men er det en ting jeg har lært, så er det at livet ikke kan planlegges. Man må heller være åpen og se mulighetene underveis.

Vi tok et avbrekk til Sør-Italia og ladet batteriene gjennom sommeren. Sicilia rundt kan anbefales; masse god mat, agro-turisme, variert og nydelig natur, supre folk og vesentlig billigere enn Nord-Italia. Etter 3 uker var vi klare for å gi jernet og forberede oss på foreldretilværelsen. Og tidlig i august fikk vi vite at det var en liten gutt som lå i magen og vokste seg stor og sterk 🙂

IMG_3125

Høsten hadde også mye spennende i vente. I september arrangerte vi Oslo ShipCon i YoungShip, med deltakere fra hele landet, og en stjernerekke av foredragsholdere og spennende temaer. Vi delte også ut den første Young Corporation Award, til den bedriften som satser best på kompetanseheving og promotering av unge. Eidesvik var en verdig vinner blant flere supre kandidater, inkl. Grieg, Wilhelmsen, DNV, Subsea7, Skuld og Norwegian Hull Club. Så reiste jeg til London for å holde innlegg (om hva jeg mener må til for å bedre næringens rekruttering og omdømme) og delta i paneldebatt under International Chamber of Shipping´s globale konferanse på British Library. Turen ble kombinert med en lynvisitt til Paris, da OECD inviterte meg inn i sitt 2-årige prosjekt “The Future of Port-Cities”. Jeg holdt et foredrag om maritime utfordringer under en workshop med deltakere fra rundt 40 land. Begge deler var litt skummelt, masse sommerfugler i magen – og veldig gøy!

2-roms ble solgt, jakten på noe større startet, og med mye jobbing var det griseflaks at vi fant en leilighet som var innflyttingsklar uten at vi trengte å fikse noe som helst. Til og med nyoppussett gutterom(!)

I oktober var jeg i Paris for å holde foredrag igjen, denne gangen for WISTA International, med flotte & flinke damer fra 32 land i salen. Jeg var én av tre nominerte til den internasjonale WISTA-prisen, men Intertanko´s nye MD Katharina Stanzel ble den verdige vinneren, med en fantastisk merittliste og bakgrunn. Jeg fikk håndhilse på Frankrikes transportminister, og ble invitert til Stamford/N.Y. for å holde tilsvarende foredrag under CMA (Connecticut Maritime Association) våren 2013 (med familie).

19. oktober var jeg så heldig å få holde innlegg under Kvinner i Kuling i Bergen, en rekrutteringskveld for kvinnelige toppstudenter i regi av Maritimt Forum. Der var også Elisabeth Grieg hovedtaler, med et veldig inspirerende innlegg. Derfra fløy jeg direkte til Trondheim, for møte med NTNU og Marintek i forbindelse med Ocean Talent Camp-prosjektet, hvor økt rekruttering til realfagene er blant hovedmålsetningene. Det ble endel reising til de maritime klyngene langs vestlandskysten i løpet av høsten, og siste tur hadde jeg i slutten av november, da vi for første gang arrangerte YoungShip ungdomspolitikersamling. Den ble gjennomført på Haugalandet, en av de mest spennende offshore-klyngene i Norge. Der ble vi intervjuet av lokalradio/-TV om hvorfor det er så viktig at næringsliv, utdanningsinstitusjoner og politikere står sammen om de utfordringer og muligheter vi ser fremover. Tross alt skal Norge ha noe å leve av etter oljen, og da ligger våre fremste konkurransedyktige områder innenfor det marine/maritime.

Det dukket opp endel utfordringer i familieselskapene utover høsten, og det ble lange uker til tross for at jeg reduserte kapasiteten ut til kunder. Etter å ha prøvd å trappe ned flere ganger, kom jeg endelig ned i normale 40-timersuker i begynnelsen av desember. Tror det var på tide..

Året har rommet mye annet også, både privat og på jobb. Det har vært tøft mens det har stått på, og uten en veldig tålmodig og snill samboer som har tatt mesteparten på hjemmebane, og verdens beste familie og venner å støtte meg til, hadde det ikke gått. I en hektisk hverdag kan det være lett å la seg rive med av alt man “må” og “bør” pluss mye materialistiske krav og forventninger. Er det noe jeg fikk en påminnelse om i 2012, så er det viktigheten av å sette pris på (og bruke tid med) de vi er glade i. Menneskene rundt oss er det som betyr aller mest.. Og så får man være takknemlig for livet så lenge man har det 🙂

 

Etterord: Nøyaktig 11 måneder etter at pappa fikk sin diagnose, ble jeg mamma til lille Knut, som er oppkalt etter bestefaren sin. Verdens beste og blideste gutt, selvfølgelig! 🙂

Powered by WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: