Solidaritet i alle former og farger! #8mars

Denne ukens innlegg fra Listhaug og andre borgerlige feminister er akkurat det vi trenger i 2015. På samme måte som vi trengte fjorårets sprengstoff (selvbestemt abort og foreldrepermisjon).

Vi kan lett ta våre nåværende muligheter og rettigheter for gitt, både mødre og fedre, kvinner og menn. På samme måte som vi lett kan ta en oljesmurt velstandsstat for gitt, når vi ikke har opplevd alternativet.

Jeg er glad for kontroversielle og delvis litt naive innlegg som Listhaugs, fordi det provoserer nok til å engasjere. Det tvinger oss til å tenke, bevisstgjør oss på egne holdninger og verdier.

Likestilling handler ikke kun om at vi som enkeltpersoner skal få i pose og sekk, og at vi skal bli bortskjemte og navlebeskuende. Tvertimot, et samfunn og næringsliv med like muligheter og rettigheter, vil være et uvurderlig fundament for å bygge fremtidig konkurransekraft, med eller uten olje. Og for å øke solidaritetsfokuset utover våre egne landegrenser. Vi kan ikke tape kampen om 50% av de beste talentene og fremtidige skatteinntekter fordi vi svikter på helt grunnleggende områder som muliggjør at deres potensialer kan realiseres. Vi vet at Norge trekkes frem som et foregangsland ift kvinner. Skal vi da vise solidaritet gjennom å gjøre grep som bringer oss lengre “ned”, eller fortsette med vellykkede satsinger som andre og mye større land lar seg inspirere av?

Om vi sikrer tilgangen på fremtidige kvinnelige ledere, gjennom fokus på nettopp basisrettigheter og gode ordninger for å muliggjøre en hverdag som er både familie- og karrierevennlig, vil vi styrke konkurransekraften, og samtidig kan vi bidra med noe svært solidarisk; rollemodeller på tvers av landegrenser, religion og etnisitet. Gjennom å synliggjøre og fortsette å satse på utviklingen av norske (og da mener jeg alle innbyggere, uavhengig av Frps kategorier) løft og involvering av kvinner i alle deler av samfunns- og næringsliv, kan vi bidra med noe som er kritisk for kvinner i land der kvinners muligheter og rettigheter står svakt; reelle konkrete historier som viser hva man kan få til ved å tørre, satse og fighte. Det er solidaritet. Her kan vi – takket være sosiale medier – gjøre en forskjell. Se kampanjen #SheInspiresMe og organisasjonen Women for Women International for et eksempel.
image

Som selvstendig næringsdrivende, samfunnsengasjert og del av en konkurranseutsatt global næring er jeg svært opptatt av alle kvinners situasjon, både hjemme og ute. Jeg jobber mye internasjonalt, og kan knapt huske en eneste jobbreise hvor ikke utfordringer, forskjeller og muligheter har kommet opp som samtaletema i møte med kvinnelige bransjekolleger fra andre deler av verden. Vi utveksler erfaringer og styrker hverandre gjennom felles forståelse av kjerneutfordringer som går på tvers av kulturer. Jeg velger å tro at dette også vil bidra til bærekraftige endringer, både innen de ulike samfunn og for hvordan næringslivet fungerer. I mange tilfeller ser vi at bedriftskultur positivt påvirker lokale kulturelle forhold, og som et lite land med mange globale aktører er det noe som gir viktige påvirkningsmuligheter.

World Economic Forum (WEF) har gjennom flere rapporter og initiativ vist hvilke økonomiske og samfunnsmessige potensialer man kan realisere gjennom bevisst satsing på å øke kvinners deltakelse i samfunnet. Jeg vil anbefale Listhaug og alle andre blåfeminister å lese oppsummeringen i
“Five Insights on Closing The Gender Gap”, og forberede norske satsninger i tråd med veldokumenterte funn fremfor å lukke øynene for at vi fortsatt har en vei å gå her hjemme.

Gjennom en årrekke har WEFs indeks identifisert en sterk sammenheng mellom et lands kjønnsbalanse og dets nasjonale konkurranseevne, og den nyeste rapporten er intet unntak. WEF uttaler at ettersom kvinner utgjør halvparten av et lands potensielle talentpool, vil et lands langsiktige konkurranseevne avhenge vesentlig av om og hvordan det utdanner og utnytter sine kvinner. Tallenes tale fra Oslo Børs og det private næringsliv er nedslående for oss her hjemme, og ser ut til å stagnere. Derfor skremmer det meg at vi har flere sentrale (og til og med kvinnelige) politikere som bagatelliserer dette.

Og for å gjenoppta solidaritetstråden; Den dagen et samfunn anerkjenner kvinners verdi også som potensiell “bread-winner” og ressurs, vil man oppnå en økende status, og det samme samfunn også i mindre grad (ha mulighet til å) akseptere overgrep mot hennes helse, sikkerhet og grunnleggende rettigheter. Så disse to temaene henger sammen som fot i hose.

Korea og Japan er blant de land som nå har igangsatt pilotprosjektet “Gender Parity Task Force”, med helt konkrete mål om å øke kvinners bidrag i landets økonomi. Korea har som mål å redusere kjønnsforskjeller med 10% på 3 år(!). Motivasjonen bak er behov for økt lønnsomhet og konkurransekraft, ikke en begrenset feministideologi som hører til på den ene eller andre siden av politisk sentrum.

Så la oss slutte å krangle om hva som er blått, rødgrønt, navlebeskuende eller solidarisk;
Satsing på kvinner både her hjemme og ute er lønnsomt. Skal vi forberede fremtidens velferdsstat må vi ta det på alvor, og satse progressivt og sterkt for yrkeskvinner også på hjemmebane!

Gratulerer med dagen alle kvinner og menn! // Birgit

Blogglisten

Å beskytte et barn…

367051-7-1256549057125Foreldre.no: “Annenhver måned dør et norsk barn som følge av omsorgssvikt, mishandling eller drap. De ti siste årene er nærmere 60 barn under 4 år gått bort på denne måten… Alvorlig fysisk mishandling rammer som regel de aller minste. Mange som dør har ikke rukket å feire sin første fødselsdag. Slik har det vært på hele 2000-tallet, og i tiårene før… Leger har lenge ment at taushetsplikten til voksne har veid tyngst.”

Jeg lurer på en sak.. Når regjeringen mener at det er så viktig at ufødte barn beskyttes, og at fastlegers samvittighet og personlige overbevisning må hensyntas; hvorfor ser vi ikke da flere  fastleger som griper inn (av samvittighetsgrunner) når høyst levende barn mishandles og er i fare? Hvor er da Krf og det “tvangsomvendte” Høyre?

481730-7-1390509345215

Som småbarnsmamma, og med en selvvalgt abort på samvittigheten, lurer jeg på om ikke den blåblå regjeringen heller kan ta en skikkelig gjennomgang av fastlegenes samvittighet og personlige overbevisning når de har mistanke om barn som mishandles eller vanskjøttes? Hadde jeg blitt mamma for første gang som 19-åring, vet jeg at det ville vært et ustabilt og vanskelig liv både for meg og det 8 uker gamle fosteret i magen. Det var jeg fullt klar over da, og det har jeg med 100% sikkerhet visst siden. Jeg ville rett og slett ikke vært noen god mor, og ettersom han som ville vært faren tok livet av seg for litt over åtte år siden, kan jeg bare tenke meg hva slags start den stakkars ungen ville fått på livet. Et potensielt offer for omsorgssvikt kanskje…?

Det hindret allikevel ikke legen min i å snu ultralydskjermen mot meg der jeg lå og skrevet i gynekologstolen – en allerede i utgangspunktet ganske nedverdigende stilling – mens han forklarte til minste detalj hvor langt fosteret var kommet i utviklingen, for å forsøke å overbevise meg om at abort var helt feil valg og at jeg ihvertfall burde vente litt lenger og se det an. Til tross for at jeg var helt klar på min innstilling da jeg kom inn på kontoret hans. Heldigvis kunne han ikke nekte å henvise meg videre, han hadde nemlig ikke rett til å reservere seg mot det… Siden jeg bor i sentrale strøk hadde det også vært forholdsvis enkelt å få en ny time hos en privat lege. Men jeg oppdaget dette rett før fristen for medisinsk abort, og dette inngrepet er både vesentlig mindre traumatisk og mindre risikofyllt enn kirurgisk inngrep, som lettere kan medføre sterilitet eller komplikasjoner senere. Derfor var jeg veldig glad for å kunne pushe legen til å sende henvisningen. Hadde jeg vært litt mer obs eller noen år eldre, ville jeg nok faktisk sendt inn en klage på ham. Bent Høie har tidligere skrevet litt om dette i Minerva..

Skjermbilde 2014-03-09 kl. 00.50.07

I vårt samfunn finnes det (dessverre) alt for mange barn som enten ikke var ønsket og/eller som ikke får den omsorg og oppfølging de fortjener og har rett på etter FNs barnekonvensjon og norsk rett. I den fastlåste situasjonen vi nå ser gjennom samarbeidsavtalen Ernas regjering har inngått med KrF, synes jeg det er både overraskende og ganske trist at makthaverne ikke legger mer vekt på de barna som allerede er satt til verden. Det er nok mye enklere å gi etter for å svekke abortloven, slik man godt på vei gjør gjennom å innføre reservasjonsrett, enn å sikre nødvendig oppfølging ovenfor de barna som allerede er samfunnsborgere i Norge.

Om våre myndigheter og deres utøvende organ (herunder fastlegene..) ikke klarer å sikre rettssikkerheten til barn som er født og som uten diskusjon er selvstendige tenkende invidider, synes jeg de kan ta lang fart og drite i å bruke legers samvittighetskvaler som et argument for å gi etter for KrFs krav om reservasjonsrett. For å sette dette i kontekst har jeg samlet noen eksempler på saker jeg synes er helt grusomme og hvor man må tro at fastlegen ville ha langt større samvittighetskvaler ved å ikke gripe inn;

ChristophersakenVG, 7. mars: “I tiden før hun døde skal barnet ifølge tiltalen ha blitt utsatt for omfattende mishandling, blant annet ved at moren slo henne, dusjet henne i kaldt vann, tapet over munnen hennes når hun gråt og tvang henne til å sove på gulvet.” (Jenta var 1,5 år da hun døde..)

Nettavisen, 18. februar: “Begge foreldrene var tiltalt etter den samme straffebestemmelsen, men tiltalen etterlot ingen tvil om at det skulle være moren som har vært den mest aggressive og voldelige av foreldrene. Ifølge det yngste av parets barn, skulle moren ha teipet barna sammen og fast til trappa med gaffateip i tillegg til å ha brukt teipen over munnen på barna for å få til å tie stille.” (3 mindreårige barn, mishandlet over en periode på 5 år)

Oppland Arbeiderblad, 3. mars: “(Barnehage)ansatte bekymrer seg for alvorlig omsorgssvikt uten at dette alltid fører til at det sendes melding til barnevernet… Revisjonen skulle finne svar på om terskelen for å melde til barnevernet er for høy, og om samarbeidet mellom barnevernet og de tre instansene fungerer godt nok… svarene på undersøkelsene «indikerer en viss underrapportering»

Oppland Arbeiderblad, 17. februar: “Overgrepsdømt far fikk ha samvær med barna uten tilsyn…I 2001 og 2010 ble mannen i 40-årene dømt for å ha begått flere overgrep mot to mindreårige gutter, henholdsvis 14 og 13 år gamle da overgrepene fant sted… Den dømte serieovergriperen fikk ha kontakt med barna sine, uten tilsyn, selv etter at de ble plassert i fosterhjem. Noen av overgrepene han ble dømt for i juli 2013, ble begått i den perioden.”

Og så har vi selvfølgelig saken som en gang for alle satte barnemishandling på agendaen; Christoffer-saken.. Orker ikke engang å legge inn sitater fra den. Alle disse sakene illustrerer imidlertid at vi (samfunnet) ikke klarer å ta godt nok vare på de mest forsvarsløse blant oss, – barna…

Myndighetene har begrensede ressurser, som de forvalter på vegne av oss. Når de skal ta beslutninger til “vårt felles beste”, skulle jeg ønske at de prioriterte i tråd med den klare oppinionen, og med fokus på våre svakeste – barna som allerede er født, og vokser opp under vanskelige forhold – fremfor å prioritere noen få og svært ressurssterke personer som står helt fritt til å melde seg ut av en subsidiert ordning uten fare for å lide noen økonomisk nød – nemlig fastlegene.

Birgit

IMG_8397 reservasjonsrett-5

Powered by WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: