Solidaritet i alle former og farger! #8mars

Denne ukens innlegg fra Listhaug og andre borgerlige feminister er akkurat det vi trenger i 2015. På samme måte som vi trengte fjorårets sprengstoff (selvbestemt abort og foreldrepermisjon).

Vi kan lett ta våre nåværende muligheter og rettigheter for gitt, både mødre og fedre, kvinner og menn. På samme måte som vi lett kan ta en oljesmurt velstandsstat for gitt, når vi ikke har opplevd alternativet.

Jeg er glad for kontroversielle og delvis litt naive innlegg som Listhaugs, fordi det provoserer nok til å engasjere. Det tvinger oss til å tenke, bevisstgjør oss på egne holdninger og verdier.

Likestilling handler ikke kun om at vi som enkeltpersoner skal få i pose og sekk, og at vi skal bli bortskjemte og navlebeskuende. Tvertimot, et samfunn og næringsliv med like muligheter og rettigheter, vil være et uvurderlig fundament for å bygge fremtidig konkurransekraft, med eller uten olje. Og for å øke solidaritetsfokuset utover våre egne landegrenser. Vi kan ikke tape kampen om 50% av de beste talentene og fremtidige skatteinntekter fordi vi svikter på helt grunnleggende områder som muliggjør at deres potensialer kan realiseres. Vi vet at Norge trekkes frem som et foregangsland ift kvinner. Skal vi da vise solidaritet gjennom å gjøre grep som bringer oss lengre “ned”, eller fortsette med vellykkede satsinger som andre og mye større land lar seg inspirere av?

Om vi sikrer tilgangen på fremtidige kvinnelige ledere, gjennom fokus på nettopp basisrettigheter og gode ordninger for å muliggjøre en hverdag som er både familie- og karrierevennlig, vil vi styrke konkurransekraften, og samtidig kan vi bidra med noe svært solidarisk; rollemodeller på tvers av landegrenser, religion og etnisitet. Gjennom å synliggjøre og fortsette å satse på utviklingen av norske (og da mener jeg alle innbyggere, uavhengig av Frps kategorier) løft og involvering av kvinner i alle deler av samfunns- og næringsliv, kan vi bidra med noe som er kritisk for kvinner i land der kvinners muligheter og rettigheter står svakt; reelle konkrete historier som viser hva man kan få til ved å tørre, satse og fighte. Det er solidaritet. Her kan vi – takket være sosiale medier – gjøre en forskjell. Se kampanjen #SheInspiresMe og organisasjonen Women for Women International for et eksempel.
image

Som selvstendig næringsdrivende, samfunnsengasjert og del av en konkurranseutsatt global næring er jeg svært opptatt av alle kvinners situasjon, både hjemme og ute. Jeg jobber mye internasjonalt, og kan knapt huske en eneste jobbreise hvor ikke utfordringer, forskjeller og muligheter har kommet opp som samtaletema i møte med kvinnelige bransjekolleger fra andre deler av verden. Vi utveksler erfaringer og styrker hverandre gjennom felles forståelse av kjerneutfordringer som går på tvers av kulturer. Jeg velger å tro at dette også vil bidra til bærekraftige endringer, både innen de ulike samfunn og for hvordan næringslivet fungerer. I mange tilfeller ser vi at bedriftskultur positivt påvirker lokale kulturelle forhold, og som et lite land med mange globale aktører er det noe som gir viktige påvirkningsmuligheter.

World Economic Forum (WEF) har gjennom flere rapporter og initiativ vist hvilke økonomiske og samfunnsmessige potensialer man kan realisere gjennom bevisst satsing på å øke kvinners deltakelse i samfunnet. Jeg vil anbefale Listhaug og alle andre blåfeminister å lese oppsummeringen i
“Five Insights on Closing The Gender Gap”, og forberede norske satsninger i tråd med veldokumenterte funn fremfor å lukke øynene for at vi fortsatt har en vei å gå her hjemme.

Gjennom en årrekke har WEFs indeks identifisert en sterk sammenheng mellom et lands kjønnsbalanse og dets nasjonale konkurranseevne, og den nyeste rapporten er intet unntak. WEF uttaler at ettersom kvinner utgjør halvparten av et lands potensielle talentpool, vil et lands langsiktige konkurranseevne avhenge vesentlig av om og hvordan det utdanner og utnytter sine kvinner. Tallenes tale fra Oslo Børs og det private næringsliv er nedslående for oss her hjemme, og ser ut til å stagnere. Derfor skremmer det meg at vi har flere sentrale (og til og med kvinnelige) politikere som bagatelliserer dette.

Og for å gjenoppta solidaritetstråden; Den dagen et samfunn anerkjenner kvinners verdi også som potensiell “bread-winner” og ressurs, vil man oppnå en økende status, og det samme samfunn også i mindre grad (ha mulighet til å) akseptere overgrep mot hennes helse, sikkerhet og grunnleggende rettigheter. Så disse to temaene henger sammen som fot i hose.

Korea og Japan er blant de land som nå har igangsatt pilotprosjektet “Gender Parity Task Force”, med helt konkrete mål om å øke kvinners bidrag i landets økonomi. Korea har som mål å redusere kjønnsforskjeller med 10% på 3 år(!). Motivasjonen bak er behov for økt lønnsomhet og konkurransekraft, ikke en begrenset feministideologi som hører til på den ene eller andre siden av politisk sentrum.

Så la oss slutte å krangle om hva som er blått, rødgrønt, navlebeskuende eller solidarisk;
Satsing på kvinner både her hjemme og ute er lønnsomt. Skal vi forberede fremtidens velferdsstat må vi ta det på alvor, og satse progressivt og sterkt for yrkeskvinner også på hjemmebane!

Gratulerer med dagen alle kvinner og menn! // Birgit

Blogglisten

Mammaflukten! Næringslivets aktive selvskading

Bossygirls

For noen uker siden var jeg på Dagsrevyen og delte noen av mine tanker om kvinnelige ledere i næringslivet. Jeg har ståltro på at 3 helt sentrale elementer for å dyrke frem et større og bredere rekrutteringsgrunnlag for fremtiden er følgende;

  1. Synlige rollemodeller – inspirerende, dyktige kvinnelige ledere som allerede har gått veien og lyktes. Og som tar seg tid til å være synlige i samfunnsdebatten, deler erfaringer og er åpne om egne verdier og valg underveis. Som viser at det å være leder ikke krever superevner, men hardt arbeid og nøktern prioritering, samt litt mot til å tørre å ta ansvar og søke utfordringer
  2. Jentenes egen tro på seg selv, og vilje/guts til å satse skikkelig, utover det man kanskje tror man tør. Tåle at man kanskje må ta noen prioriteringer underveis ift. at man ikke kan være verdensmester på alle områder i det private om man skal satse på en spennende og givende karriere, men at man helt fint kan få en helt fin work-life-balance
  3. En holdningsendring som omfatter oss som samfunn, både foreldre/familie, barnehager, skoler og alle som omgås barn, ift. hvordan vi oppdrar og pusher jentene fra de er små. Hvordan (og for hva..) vi motiverer dem, hva de får skryt og anerkjennelse for (søt vs. tøff). Vi kan ikke forvente at de samme jentene som roses for å sitte stille, snakke med innestemme og holde tøyet rent og pent, være opptatt av hva andre synes om dem, og som blir rost for å være snille og beskjedne, automatisk skal transformeres til tøffe stå-på-jenter som har nok tro på seg selv til å strekke seg mot stadig nye mål og utfordringer….

En ting jeg ikke fikk pratet om, men som er en stor og godt gjemt trussel mot rekrutteringen av kvinnelige ledere i næringslivet, knytter seg imidlertid til mammaflukten, som omtales i Terje Mjøs´ kronikk i E24 “Jeg trenger flere damer”. Han refererer blant annet til Institutt for samfunnsforsknings rapport som understøtter Kapitals kåring ift. representasjon av kvinnelige ledere i hhv. det offentlige og i næringslivet. “I småbarnsfasen velger kvinner offentlig sektor. Der får de med spennende, meningsfylte arbeidsoppgaver og muligheter til å kombinere jobb og familie. NHO har kalt dette mamma-flukten.”

Jeg tror definitivt at denne flukten er et fjerde element i forklaringen på hvorfor det fortsatt er så få kvinnelige toppledere i det private næringsliv.. Men er mammaflukten noe som bare skjer av seg selv? Skyldes den feige/late jenter som ikke tør å ta lederansvar og krevende utfordringer, som safer og overlater til andre å sikre verdiskapning for samfunnet? Eller må næringslivet begynne å se nærmere på hvordan man håndterer de som er i småbarnsfasen (eller forventes å nærme seg den…). Her syndes det grovt(!!!) – og etter min kjennskap i de aller fleste næringer.

BRANNFAKKEL! Bedrifter som forskjellsbehandler gravide, unngår å ansette jenter rundt +/- 30 og i tillegg bruker nedbemannings- og omorganiseringsprosesser til å bli kvitt småbarnsmødre må ta en betydelig del av ansvaret for at vi i næringslivet lekker kvinnelige talenter til den offentlige sektor (eller at jentene rett og slett resignerer på et lavere nivå). Det skal mange fingre og hender til om jeg skal telle opp alle de historiene jeg kjenner til ift. lovbrudd på dette området, på kryss og tvers av bransjer. Her er noen stjerneeksempler;

  • De som blir kalt inn på intervju til egen stilling 3 uker etter å ha fått barn, og deretter får beskjed om at man dessverre er enten over-/underkvalifisert
  • De som mister jobben etter at de har kommet tilbake etter første permisjon – fordi arbeidsgiver skal nedbemanne/omorganisere og tenker at det er lite lønnsomt med en som helt sikkert snart skal ut i enda en permisjon. Mens hun/han som opprinnelig kom inn som vikar med mindre tyngde, ansiennitet og kompetanse får overta jobben, siden han/hun ikke er i “risikogruppen”
  • De som ikke har fått barn, men som bare har gjort den feilen at de f.eks. samboer/gift og rundt 30, og som stadig ikke når opp som 1 av 2 sluttkandidater – fordi motkandidaten er gutt og dermed ikke representerer en like stor økonomisk risiko (hun skal jo sikkert snart ha barn…!)
  • De som er gravide (og ennå ikke har gått ut i permisjon), og som gir klar melding til leder om at de fortsatt ønsker utfordringer og å bidra, men som blir dyttet over til mindre attraktive oppgaver og ser tydelige tegn på at de kommer til å skvises ut av karriereprogresjonen slik at stillingen deres vil være en helt annen når de kommer tilbake

Sammen med synliggjøring av rollemodeller, er dette et av de viktigste områdene norske aktører må ta tak i – og ta på alvor!

Kjør debatt!!! // Birgit

PS; Da skal jeg ikke engang begynne på det femte elementet som gjelder diskusjonen om rollefordeling hjemme (det kan du lese om her og her), men jenter som vil ha en spennende og utfordrende karriere skal være ganske gode på å velge seg rett partner…. Jeg har vært heldig der!

Image   Image   Image

<a href=”http://blogglisten.no/blogg/www.shippingsosialist.com/”><img src=”http://blogglisten.no/img/blogglisten.png&#8221; alt=”Blogglisten” /></a> <img src=”http://hits.blogsoft.org/?eid=543&#8243; alt=”hits” width=”0″ height=”0″ border=”0″ />

Powered by WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: