A Shell-shocked land: Shell in the Niger Delta

ImageImageDid you ever read The Other Hand (Little Bee) by Chris Cleave? In the first chapter, a young girl is being chased by militia after their brutal attacks on her village – a scene that could be taken directly out of Shell and Nigerian militaries´ blood-shed history in the Niger delta. It is a book I would recommend to anyone, and not only because of my great love for Nigeria…

Image

Image

I wrote about Shell´s rape of the Niger delta and its inhabitants in a previous post a few years ago (Norwegian only, I´m afraid). Now I just received a tip from a friend, as there is one week left to sign petitions to force this global oil giant cleaning up their mess. I´ve signed the campaign, and encourage all others to do the same 🙂

Center for Constitutional Rights published the full report about Shell´s activities in Nigeria some years ago, describing their involvement in pollution, suppression, raids and finally – murdering innocents… The court case regarding the Niger Delta activist murders (incl. environmental activist and acclaimed writer Ken Saro-Wiwa) was settled in the U.S. in 2009, following a settlement where Shell paid up to get the case of the radar;

“Royal Dutch Shell, plc (Shell) began oil production in the Niger Delta region of Nigeria in 1958 and has a long history of working closely with the Nigerian government to quell popular opposition to its presence in the region. From 1990-1995, Nigerian soldiers, at Shell’s request and with Shell’s assistance and financing, used deadly force and conducted massive, brutal raids against the Ogoni people
living in the Niger Delta to repress a growing movement in protest of Shell.

On November 10, 1995, nine Ogoni leaders (the “Ogoni Nine”) were executed by the Nigerian government after being falsely accused of murder and tried by a specially created military tribunal. Those executed were internationally acclaimed environmental and human rights activist Ken Saro-Wiwa, prominent youth leader John Kpuinen, Dr. Barinem Kiobel, Saturday Doobee, Nordu Eawo, Daniel
Gbokoo, Paul Levera, Felix Nuate and Baribor Bera. The detention, trial, and executions of the Ogoni Nine were the
result of collusion between Shell and the military government to suppress opposition to Shell’s oil operations in Nigeria. The Center for Constitutional Rights (CCR), EarthRights International (ERI) and other human rights attorneys sued Shell for human rights violations against the Ogoni.”

Now, the focus is on the environmental aspects and long-term consequences of Shell´s Nigerian operations. Sign the petition now in your country to support an important cause. Here are the links;
Australia: http://foe.org.au/articles/2013-08-01…
Austria: https://www.global2000.at/shell-clean…
Denmark: http://noah.dk/energi/international-k…
Europe: http://www.foeeurope.org/shell-clean-…
France: http://www.amisdelaterre.org/Petition…
Germany: http://www.bund.net/shell and http://bundjugend.de/projekt/umwelt-s… ‎
Holland: http://www.milieudefensie.nl/oliewinn…
International: http://www.foei.org/en/what-we-do/lan…
Norway http://naturvernforbundet.no/energi/f…
Spain: http://www.sosclima.org/shell-%C2%A1l…
Sweden: http://www.jordensvanner.se/2013/shel…
UK http://foe.co.uk/campaigns/fair_futur…

Activist greetings, Birgit 🙂

DA HOME OF DA GO SLO´

Ut på tur i dag. Har et møte i Ikeja som ligger i retning flyplassen og som i teorien – eller om natten i hvert fall – er en 30 minutters kjøretur. Ikke i dag. Alex, som er sjåfør for meg her nede, kaller området ”da home of da go slo”. Stemmer greit..

Mye å følge med på underveis for en nysgjerrig passasjer. Her leves hele liv langs veikanten. Folk spiser, sover, jobber, går på do, leser bøker, selger varene sine, flørter, ler, kjefter og leker. Fra tid til annen uler det i sirener, og vi viker plass for pansrede luksusbiler med sotede ruter og store menn med masse bling-bling i baksetet, fulgt av politieskorte både foran og bak. Vi holder low-key profil, med bare meg og sjåfør i en bil som ikke vekker særlig oppmerksomhet. Om du skulle bli sulten, tørst eller kanskje få lyst til å lese noe underveis er det bare å rulle ned vinduet og veksle noen sedler med en av de mange gateselgerne som vrimler mellom bilene på motorveien. Eller du kan shoppe julepynt, nisseluer – hva med en blinkende Rudolfnese?

Hus og trær er dekorert med lys og julepynt, så får det heller være at en snøhungrig  nordboer ikke helt kommer i julestemning i 29 varmegrader. Men solen ser vi ikke mye til i dag. Tørketidens Hamatan Haze legger et tungt gråbrunt lokk over byen. Hals, øyne og nese svir av de bittesmå partiklene som har ligget pent på plass i Saharas sanddyner før kraftige vinder fraktet dem med seg ut mot kysten. De trenger inn gjennom de minste sprekker og er overalt. De som er mest utsatt bruker tørkler for å beskytte nese og munn. Okadasjåfører, veiarbeidere og en del av gateselgerne.

Jeg er verken sulten eller tørst etter en solid lunsj, så jeg benytter tiden i bilen til å jobbe, mens jeg kikker på menneskene og livet utenfor. En herlig smeltedigel av folk i alle mulige størrelser, nyanser, klesstiler og tradisjonelle drakter som forteller hvilken stamme og evt. religion de tilhører. Lagos er et godt eksempel på en globalisert storby hvor mennesker fra alle mulige deler av verden, forskjellige trosretninger og kulturelle bakgrunner lever side om side uten sterke motsetninger. Kriminalitet og utfordringer finnes i massevis, men du blir ikke utsatt for angrep på grunn av trosretning og stammetilhørighet – det er i såfall om du er rik (eller folk tror du er det). Bryllupet vi var i sist var mellom et par som var hhv. yoruba og igbo.

I møter med underleverandører benytter jeg anledningen til å sjekke hvordan de tar vare på sine ansatte, og hva de gjør for lokalsamfunnet. Det kommer gode og engasjerte samtaler ut av det, innenfor ulike satsninger de er engasjert i. Bedriften jeg møtte i dag, har i noen år hatt gående et samarbeid med en organisasjon som jobber med å lære befolkningen om HIV/AIDS, og holdningskampanjer for å bryte tabuer knyttet til sykdommen. Lederen jeg møtte hadde presentert dette for sin ledergruppe før inngåelsen av samarbeidet, og opplevde følgende tilbakemelding fra daglig leder første gang hun introduserte konseptet ”Boot Madam!! Not in here, we no wanna bring this topic to da office”. Flere i ledergruppa var ytterst rystet over at hun kom med et så upassende forslag. Denne dama ga seg imidlertid ikke så lett, og etter noen runder internt presenterte de et omfattende opplegg for alle ansatte. Dette besto i følgende: Testing av alle ansatte, oppfølging av de som testet positivt for å sikre riktig medisinering og forsinke sykdomsforløpet. Utdeling av brosjyremateriell, informasjonssamtaler og interne møter for å sikre god opplæring rundt hvordan smitte spres og begrense fordommer og risiko. Jeg fikk se bilder fra den årlige markeringen deres av HIV/AIDS-dagen 1. desember hvor brosjyrer og kondomer deles ut internt, og alle går med sløyfer. Den kvinnelige lederen sitter nå i styret for kampanjen her i Lagos. De har også gjennomført ansettelser av kompetente personer som er HIV-positive, det pågår et omfattende program for å gi disse muligheter i arbeidslivet, noe som kan være en stor utfordring pga uvitenhet og frykt blant kolleger. I tillegg instrueres ansatte om å dele kunnskapen med sine familier, og lære barna om sykdommen og forholdsregler så tidlig som mulig. Som hun sa ”These days, it´s never to early”.

Gjennom et sikkerhetssystem de har, kom det melding om at det var store køer på grunn av opptøyer i området. Biler ble anbefalt å unngå området om mulig. Det forklarte tidsbruken ut… Jaja, vi har ikke annet å gjøre enn å ta samme vei tilbake, men jeg så ingenting til opptøyene. På vei ut fra kontoret blir jeg imidlertid oppmerksom på en masse kaklende høns i bakgården. Kontoret er fordelt på to eiendommer, og på vei ut fra nr. 2 står også en diger kalkun bak vaktboden. Jeg spør på fleip; ”jasså, er det julemiddagen som står klar?” Det er det faktisk. De ansatte får også en 10kg sekk med ris i julegave, de står nå stablet langs den ene veggen av kontoret.

På vei fra møtet melder radioen at Nigerias flyvåpen har fått sin første kvinnelige pilot. Det går fremover her nede også, steg for steg. Jeg kjøper popcorn av en gateselger fra vinduet av bilen og blir sittende i stillestående kø med en buss fylt av utrolig kule folk ved siden av. Etter en stund ruller vi ned vinduene, og så ler og skravler vi mens vi står der bom stille, mens popcornet går på rundgang.

Smil til verden og verden smiler til deg J

IKKE AKKURAT JOHNNY DEPP – PIRATES OF THE BIGHT OF BENIN & FRIENDS

Søndag og ukas eneste fridag. Den tilbringes gjerne på stranda, borte fra Lagos´ til tider klamme lokk av stillestående eksosfylte luft. Turfølget varierer fra gang til gang, utestasjonerte fra Irak, Ukraina, Australia, India, Pakistan, Nederland, USA og Norge tropper opp tidlig for en hel dag med bare sol og bading. Reneste sydhavsidyllen, med finkornet sand, palmer som vaier i vinden medbrakt lunsj og  en god bok å kose seg med. Akkurat som å være på en karibisk øy i paradis.

Og det er nok flere likhetstrekk med Karibien når man tenker litt nærmere etter.. De fleste av dere har sikkert sett en eller flere av Johnny Depp´s kassasuksesser i rollen som den halvfulle Jack Sparrow og hans eventyr på pirattokt. Kjempespennende filmer, med mye humor når de skyter vilt rundt seg, senker skip, kidnapper hotte damer og tar britiske offiserer til fange.

Heldigvis er det bare på film, om noe som skjedde for flere hundre år siden. Eller – er det nå egentlig det…??

Jobber du? Er du noen gang redd når du er på jobb? For at noen plutselig skal angripe deg, true deg med våpen – prøve å kidnappe deg? Tenkte ikke det, nei. Men det er det noen som er. De siste 10 årene har over 1.000 sjøfolk blitt drept av pirater, mens de gjør sin utrolig viktige jobb med å frakte 90 % av verdens varer med skip.

En del av disse angrepene skjer i Beninbukta, utenfor Nigeria og Benin. Piratvirksomheten her er økende, og piratene brutale. De angriper gjerne idet supplyskipene har koblet seg opp mot riggene, da de vet at det er en mer sårbar fase, og det samtidig er penger ombord. Nigerianske pirater har imidlertid ikke mulighet til å gå inn til land med kapret skip og mannskap, og går derfor lenger ut, samtidig som de i mindre grad ønsker å bli sittende med mannskap som fanger over lengre tid. De fokuserer på å gå etter last og løsepenger.

På stranda fikk jeg en historie fra en tidligere offiser, som nå har gått i land. Skipet han var ombord på ble kapret, og kapteinen forskanset seg i en kabin. Det er visstnok helt vanlig, selv om kapteinen som øverste leder ombord skal gjøre sitt ytterste for å forsvare og ta vare på mannskapet. Da de ikke fik tak i kapteinin gikk piratene etter førstestyrmann. De visste at det holdt med kidnapping av én offiser for å få løsepengene de ønsket. Førstestyrmannen ble tatt med til en landsby, hvor han ble holdt i rundt to uker. Han hadde sukkersyke, og insulinen hans lå igjen ombord i skipet. Da reiste piratene like greit ut og hentet medisinene hans – de visste at ingen ville gjøre dem noe så lenge de hadde ham i sin varetekt. Løsepenger ble etterhvert utbetalt, og førstestyrmannen slapp fri uten større fysiske mén. Han hadde riktignok blitt slått med macheter, men var takknemlig for at de hadde brukt bredsiden.

I andre områder er kapring og kidnapping langt mer langvarig. En fellesnevner er imidlertid land og områder med stor fattigdom og nød. Akkurat nå sitter et sted mellom 500 – 700 sjøfolk fanget hos pirater. De fleste av dem i området rundt Afrikas Horn, i og utenfor Somalia. Hittil i år er 26 skip med 450 mennesker kapret i dette området. 15 mennesker er drept.

Somaliske pirater står bak hele 56 % av de totalt 352 angrepene som er rapportert kun i 2011..(!)

Det positive i utviklingen er at en lavere andel av angrepene ender med kapring. Det skremmende er at den totale andelen angrep øker kraftig.

De første 6 månedene i år ble det rapportert inn 266 angrep, mot 196 i 2010. Det kan bemerkes at 2010 ikke var et spesielt rolig år. 2011 er det verste året for piratangrep i moderne tid.

Og når mannskapet først blir tatt til fange, er det dårlige tilstander som venter dem. Fysisk og psykisk mishandling som bare kan kategoriseres som tortur, liten tilgang på mat og vann. Redselen av å ha bevæpnede mennesker rundt seg, som benytter stadig mer brutale metoder. Drapstrusler forekommer både mot mannskap og deres familier. I forbindelse med lanseringen av et nytt program for å bistå sjøfolk og deres familier med traumehåndtering, fortalte en mann i detalj om hverdagen i fangenskap. For ham ble opplevelsen så traumatisk at han har bestemt seg for aldri å gå til sjøs igjen. Fysisk vold, avkledning og innestengning i skipets kjølerom var blant det han gjennomlevde.

Den verste historien jeg har hørt om disse fangene, er om mannskapet på MV Iceberg, som ble kapret i mars 2010. Den har gjort sterkt inntrykk på meg, og illustrerer et eksempel vi for enhver pris har et felles ansvar for å begrense omfanget av i fremtiden. Skipet er registrert i Panama, og er eid av et Dubai-basert rederi, Azal Shipping & Cargo. Det var på vei til England, med last for et britisk kraftleieselskap

Etter å ha blitt utsatt for både tortur og underernæring, innestengt under dekk i nærmere syv måneder på fem kvadratmeter, har minst en av mannskapet har tatt livet av seg. En tredjeoffiser, far til fire barn. Han var så desperat at han hoppet overbord og druknet. Liket av ham ble fisket opp og lagt på skipets kjølerom. Men det er mangel på drivstoff til generatoren, dermed virker kjølerommet kun sporadisk. Mannskapet bor i den uutholdelige stanken av hans levninger dag ut og dag inn. Rederiet har gått ut av business, og ikke noen form for ansvar for å følge opp situasjonen.

Mannskapet på 23 består av folk fra Yemen, India, Ghana, Sudan, Pakistan og Filippinene. Og de har nå altså sittet i fangenskap i over ett og et halvt år. Til sammenlikning ble en dansk familie nylig frigitt, deres sak hadde vært hovedoppslag i en rekke internasjonale medier. Vi bør spørre oss selv – hva slags syn har vi på mennesker fra ulike deler av verden?

Jeg lurer veldig på hvordan situasjonen for disse sjøfolkene hadde vært om de var amerikanske. Eller norske, for den saks skyld. Min teori er at det hadde blitt store overskrifter. I tillegg ville sjøfolk fra disse landene kanskje jobbet for seriøse og ansvarsbevisste rederier, en kategori de norske rederiene kommer inn under. Store apparater ville vært satt i sving, og de ville kanskje vært frigitt for lengst.

Under tsunamien som traff Thailand så vi det så alt for godt. Vi er oss selv nærmest. Om noen av «våre» er involvert eller rammet engasjerer vi oss. Hvis ikke – hvem bryr seg??

Situasjonen utenfor kysten av Somalia har ikke oppstått av seg selv. Den er et resultat av et land i dyp krise, nærmest anarki. Hvor befolkningen lider under langvarige konflikter, en av tidenes største sultkatastrofer (som kunne vært unngått) og hvor mulighetene for unge mennesker er så deprimerende små. Al-Shabaab terroriserer lokalbefolkning og vanskeliggjør bistandsorganisasjonenes arbeid. Kystvaktssjefen her må ha en av verdens vanskeligste jobber. Kysten er i praksis lovløs. Piratvirksomheten startet i det små, med angrep på nødhjelpssendingene gjennom World Food Programme. Ingen har villet ta ansvar, og nå ser vi en situasjon som nesten virker uløselig.

Piratvirksomheten er organisert kriminalitet, utført av rundt 4.000 operative pirater og et ukjent antall bakmenn. De 4.000 tar en ekstremt høy risiko, og får smuler av «byttet», mesteparten går i lomma på noen få. Høres kjent ut?

Så langt har mesteparten av fokuset på håndtering vært til sjøs, gjennom tiltak for å beskytte skip og mannskap. Det vil jeg sammenligne med å behandle symptomene – uten å gjøre noe med «sykdommen».

Det begynner heldigvis å danne seg en felles enighet om at løsningen ligger på land. Flere såkalte «alternative livelihood»-prosjekter er satt igang. Ett av dem gjennomføres av Kirkens Nødhjelp med Norges Rederiforbund blant støttespillerne. Prosjektet innebærer utdanning og sysselsetting både for rehabilitering av tidligere pirater, samt som forebyggende tiltak for å gi ungdom andre alternativer. Danmarks Rederiforening jobber med et liknende prosjekt. ICS og IMO, som er de store internasjonale shippingorganisasjonene, engasjerer seg sterkt. Flere norske redere involverer seg personlig for å se på hva som kan gjøres, og temaet er oppe på enhver internasjonal shippingkonferanse.

Somalia skal visstnok være verdens vanskeligste land å drive bistand i. Al-Shabaab, korrupsjon og manglende infrastruktur er blant faktorene som bidrar til dette. Men vi har ikke lov til å gi opp troen på at det kan komme til løsninger på sikt. Det tar bare lenger tid. Og hva hvis man begynner ut fra de mest stabile områdene – Somaliland – og ikke minst tenker annerledes enn typisk tradisjonelle bistandsprosjekter?

Her bør hele bredden av maritim næring være med og bidra aktivt sammen med myndighetsorganer og det internasjonale samfunnet. Det er etter min mening en viktig del av det samfunnsansvaret bedrifter må ta del i når de opererer innenfor et gitt geografisk område.

Parallelt er det viktig at internasjonale myndigheter tar ansvar for sikkerheten i farvann hvor lokale myndigheter ikke har noe apparat tilgjengelig. Maritim næring fungerer som verdenshandelen blodårer, og sikrer at verden får tilgang på det vi trenger. Og Suezkanalen er som en hovedpulsåre. Om den kuttes/blokkeres, og skipene hindres i å frakte varer gjennom Suezkanalen, vil dette få konsekvenser for deg og meg som forbrukere. Både gjennom høyere priser og lengre leveringstider på varer vi eksempelvis importerer fra Asia.

Jeg kan skjønne at politikere og byråkrater vegrer seg for å gripe inn, for tross alt var det det internasjonale samfunnet som sto for å velte det forrige «fungerende» regimet. Hva er verre enn et diktatur som driver rovdrift på befolkningen? Totalt anarki. Tror jeg. Uten at noen av delene er å foretrekke.

Verdenssamfunnet har et ansvar for å gripe inn. Gudene skal vite hvordan dette skal løses, men det må løses! Vi kan ikke stå og se på mens Somalias befolkning går til grunne. Befolkningen lider, og jeg tror bestemt på at fattigdom og nød er blant de sterkeste driverne for desperate handlinger som terrorisme, eller som i dette tilfellet – piratvirksomhet.

Norge, som en av verdens største sjøfartsnasjoner, bidrar til kampen mot piratvirksomhet i Adenbukta. Men i svært liten skala. Hvilket ansvar har skipsfartsnæringen selv, og hvilket ansvar har internasjonale myndigheter?

Tilbake til en langstrakt strand på en øy utenfor Lagos, nytes strandlivet i fredelig idyll mens skip kan skimtes utover horisonten, der de ligger ankret opp og venter på sin slot for lossing og lasting.

Midt i piratenes territorium.

Kilder:

ICC Commercial Crime Service: http://icc-ccs.org/piracy-reporting-centre/

Rob Almeida / G-Captain – Industry news site: http://gcaptain.com2

Tilbake Til Lagos: Om Voodoo og Prosjektledelse

Som prosjektleder vil jeg si at min jobb handler minimum 70% om mennesker, uavhengig av hva slags prosjekt jeg jobber på. Dermed er jeg litt over middels interessert og nysgjerrig på å observere likheter og forskjeller blant folk jeg møter i ulike verdensdeler og deler av samfunnet. 

Første uke av totalt 5 på oppdrag ute hos kunde. Jeg skal bidra på noen områder som for meg er utrolig interessante; fra å strukturere arbeidet med vurdering av performance, formalisere rutiner for mobilisering av ansatte, og se på hvordan bedriften jobber med kompetanseutvikling. Målet for oppholdet er å få på plass grunnlaget for et HR-system, strukture komplett internt og eksternt kurstilbud for de ansatte, og bidra på en del andre strategiske leveranser med fokus på hva tidligere konsernsjef i Wilhelmsen, Ingar Skaug, kalte «det myke stålet» – menneskene i organisasjonen.

Hvilken forskjell mennesker kan utgjøre i et prosjekt, på godt og vondt! Det er en usikkerhetsfaktor i prosjekter som er betydelig undervurdert. Både direkte og indirekte bidragsytere (f.eks prosjektmedlemmer, interessenter i linjen, styringsgruppe) kan utgjøre forskjellen mellom suksess og fiasko. Her nede har jeg en fordel ved korte beslutningslinjer internt, relativt få ledd man må gjennom for beslutninger. Jeg samarbeider godt med de lokalt ansvarlige, og forsøker så godt jeg kan å være ydmyk og lyttende ift. deres kompetanse og erfaringer. Det kan være utfordrende, iom at jeg er en veldig utålmodig og løsningsorientert person som ønsker raske resultater. Her er imidlertid dette avgjørende for å få jobben raskest og best mulig gjort.

Om jeg får folk positivt innstilt og med meg, er det en rimelig god sjanse for at de bidrar og deler gode erfaringer, viktig bakgrunnsinfo og tips, de gjør kanskje litt ekstra innsats utover hva de strengt tatt er forpliktet til, noe som gir positive ringvirkninger. Det motsatte får jeg om jeg trer løsninger ned over hodene deres basert på hva jeg tror de trenger, uten å involvere dem først. Ganske universalt. Jeg har ennå ikke funnet et land, en kultur, bedrift eller et sosialt samfunnslag hvor dette ikke gjør seg gjeldende. Dermed er et suksesskriterie for mine leveranser på vegne av kunden at jeg klarer å motivere underveis. Og hva er beste motivasjon? Jeg forsøker å bruke de faktorene jeg selv blir motivert av; i størst mulig grad være blid, åpen, ærlig og involverende. Jeg tar meg tid til småprat med interne kolleger, observerer bedriftskulturen og ulike parters behov, og går ikke nødvendigvis ut fra at europeisk tenkemåte er den beste. Min rolle er en slags kameleon – jeg tilpasser meg etter landskapet (organisasjonen) rundt meg.

Som ekstern prosjektleder og konsulent har jeg liten tro på Geelmuyden.Kiese-varianten; «vær 110% ekspert, og vis under ingen omstendigheter kunden dine svakheter eller usikkerhet» 😉

I andre prosjekter har jeg sittet på kundesiden, og for meg er gjensidig tillit og åpenhet et nøkkelord. Noe jeg finner utrolig irriterende er eksterne konsulenter som valser inn og har den ultimate løsningen (i egne øyne) uten å først bli kjent bedriften og interne behov. Jeg har tro på at mitt bidrag som ekstern ressurs blir langt bedre hvis de ansatte opplever meg som en de kan støtte seg på og som kan bidra med best-practice utover deres erfaringer, men som allikevel anerkjenner deres innsats og kompetanse og i best mulig grad konsulterer dem. Om de interne ressursene opplever at jeg ivaretar deres behov og ønsker i prosjektene, oppnår jeg mye bedre oppslutning og engasjement underveis. Dette kommer både oss og bedriften til gode, gjennom effektive prosjekter med gode og hensiktsmessige leveranser.

Min hovedfunksjon slik jeg opplever det, er å utfordre dem til å tenke litt nytt – ut av boksen. Stille spørsmålene som får dem til å se nye muligheter, og samtidig bidra med noen åpne forslag til hvordan nåværende utfordringer kan løses. Slik tror jeg vi bygger gjensidig tillit og utvikler vårt samarbeid på et helt annet nivå, og at vi sammen finner frem til de beste resultatene og løsningene for selskapet. Den menneskelige faktor er sterkt undervurdert i prosjektledelse – dessverre gjør de fleste organisasjoner den feilen at de fokuserer mest innsats og ressurser inn mot system/tekniske løsninger, mens de glemmer hvem som er kritiske bidragsytere for å få disse hjelpemidlene til å fungere i praksis ute i organisasjonen.

Mye er likt, noen deler av samfunnet er imidlertid langt fra hva vi kjenner hjemmefra. Sist gang jeg var her hørte jeg historier om voodoo. På besøk ute på landsbygda ble vi fortalt at barna ikke fikk gå til nabolandsbyen, for der brukte de svart magi og drev med ofring. Og at albinoer holder onde ånder unna, slik at kroppsdeler (eks. en hånd) henges over døren for å beskytte beboerne. Men dette var jo selvfølgelig bare skrøner! Trodde jeg…

I går kveld fikk jeg en liten aha-opplevelse. En lørdag i september fikk jeg bli med Statoils direktør her nede for å besøke to jenter i den landsbyen de opprinnelig kommer fra. Grunnet mishandling bor de ikke hos sin far, men på et barnehjem her i Lagos. Vi ble med på deres andre besøk «hjem» på ti år. En sterk opplevelse.

Dette er to utrolig sterke og flotte jenter. Den yngste av dem er 14 år, og utrolig utadvendt, morsom og velformulert. Hun minner mye om noen norske jenter jeg kjenner på den alderen – kommentarene sitter løst og er helt på kornet! I går kveld fikk jeg høre at dette hadde provosert faren hennes utrolig. Hun hadde stått opp for sine to eldre søsken mot faren da hun mente han behandlet dem dårlig og virkelig sagt sin mening. Faren mener da at hun er besatt, og han fikk stemoren (som egentlig virket høyst oppegående og som en dame med bein i nesa) til å ta jenta med til en voodoo-prest i nabolandsbyen for å drive ut djevelskapen. Hun slapp heldigvis unna uten fysiske mén, den psykiske belastningen er derimot noe som naturlig nok vil sitte i en god stund.

Over 10.000 mennesker har mistet livet som ofre for voodoo-prester de 10 siste årene. Mange av disse er barn, som ikke kan forsvare seg. Videoen under er en kortdokumentar om hvordan barn som er mistenkt for å være besatt blir behandlet. Det er ikke pent, men dette har dere godt av å se/høre med egne øyne. Nigeria er langt fra det eneste landet dette forekommer.

 

 

REPORTASJE:

Powered by WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: