Behind the scene…

This will definitely be the most surreal post I’ll ever share. Pinching my arm, I don’t think that I’ll actually realize this until I leave the stage next Wednesday, during Oslo Innovation Week and Oslo Business Forum.

Exactly one year ago I was burned out flat, had social anxiety and panic attacks. I felt completely inadequate, useless and my self-confidence was non-existing… All I wanted to do was crawl into a dark hole and hide from the world. What a difference a year makes.. Not the year in itself; but a year of true friends offering support and openness, time in nature, my kids, silence, an amazing psychologist and her toolbox of mental exercises..🙏🏽

It’s when you hit the bottom that you see the true faces of people around you. Some are only there in fair winds and sunny weather. That can be pretty tough to realize when you feel completely skinless. But it’s a good and humbling lesson.

I’m forever grateful for those of you who were there for me in many different ways and forms. Who provided support, time and friendship through a really rough patch – instead of pulling the rug from under my feet.. Who shared your weaknesses and fears, so that I didn’t feel so alone in mine.

Sorry if this post come across a bit touchy-feely, but I don’t believe in just sharing the perfect facade – and the contrast of this date last year and this year feels so enormous. Somehow everything I went through last year was necessary, as it opened some new doors mentally as well as physically.

So I’m reflecting quite a bit over this, filled with an overwhelming gratitude for the genuine people that I’m so lucky to have in my life.

I really don’t take any of you for granted…

And if you don’t know me and read this, I hope that it can be a reminder that behind most of the people who appear strong and “successful” when you swipe through the feed, there’s usually also a lot of struggles, scars and hardship that we don’t talk about so much, and most often a lot of insecurities that we try to hide.

This one goes to all who dare to be open, also when things aren’t so good.. And to those who are in a struggle just now. Hang on, just breathe and keep hope.

Sharing is the best survival tool we’ve got❤️

Take care!

PS; The Oslo Innovation Week Code of Conduct works pretty well across life in general .. It’s so basic and called by many names – Ubuntu, the Golden Rule, etc.. #BeNice

Brev til gutt 21, forfatter av bloggen Beneath the Mask

På en grå lørdag sitter jeg alene hjemme og surfer litt rundt før en avtale, da et innlegg som er delt på Facebook treffer meg som et knyttneveslag i magen. En gutt på 21 år har skrevet så åpent og sårt om en vanskelig oppvekst  og om følelsen av å ikke være ønsket, på bloggen Beneath The Mask. Om hva en tøff oppvekst kan gjøre med barn både under og etter oppveksten, og hvordan han nå sliter etter å ha gått i kjelleren og fått en diagnose. Historien hans rørte meg mer enn jeg kan prøve å beskrive, også av rent subjektive grunner.

Her er mitt brev til denne reflekterte og tøffe gutten, som virkelig fortjener alt det beste i livet videre. Målet med svaret er ikke egentlig å oute min egen bakgrunn, selv om det nødvendigvis måtte bli sånn (sorry mamma, hvis du leser dette..). Jeg inkluderer noen ting som helst sikkert hører hjemme innenfor husets fire vegger, som folk flest sikkert helst ikke vil vite om. Men innlegget til denne gutten gjorde et veldig inntrykk, det bør minne alle om hvor viktig det er at vi som voksne griper inn om vi ser barn som ikke har det bra hjemme. Sånn at de ikke er alene om alle de vanskelige opplevelsene. Og videre, jeg tror veldig sterkt på at de verste tingene vi opplever, også kan bli de viktigste styrkene våre senere, selv om det er jævlig når det står på. Alle kan krasje og føle seg ødelagt underveis i livet, og kanskje skal vi ikke være så redd for det – eller være så redde for å være åpne om svakhetene og sårbarhetene våre. Rekk opp hånda om du aldri har følt deg rar, utenfor, mislykket eller annerledes! Da tror jeg du er en av få. Jeg kan krysse av på samtlige, opptil flere perioder i livet 😉

NB: Advarer på forhånd de som ikke setter pris på veldig private innlegg; dette er nok ikke noe for dere. Var faktisk veldig usikker på om dette er ganske godt over kanten ift. å dele av seg selv i sosiale medier. Beklager om jeg støter noen..

Hei!
Først vil jeg bare si at du er fantastisk sterk som midt oppe i en veldig tøff og sårbar situasjon tar steget ut og deler historien din. Tusen takk for at du åpner opp om dette temaet som har så mye taushet, skam og tabu rundt seg. Du gjør meg rørt og veldig imponert. Du har det i deg å inspirere og motivere mange andre med liknende erfaringer, og være en viktig kilde til at andre kan komme seg gjennom sine historier og traumer på en bedre måte. Det er fantastisk fint å høre at du vil bli lærer – skolene trenger mennesker som deg. Jeg heier på deg!

Så vil jeg si at jeg kjenner meg godt igjen i noen av elementene i din historie, selv om de var litt annerledes satt sammen og hadde andre utfall. Jeg kan kjenne meg godt igjen ift. stadige trusler om å bli kastet ut hjemmefra, ha en (to i mitt tilfelle) dysfunksjonelle foreldre med psykiske problemer, rollen som ekstraforelder for yngre søsken (og foreldre), og samtidig få skylden for familiens og foreldrens problemer når det stormer som verst. Det å bli sett på som et vanskelig barn hjemme til tross for at man tar mer ansvar enn det som noengang skal og bør legges på et barns skuldre, er rett og slett urettferdig sett fra et barns perspektiv. Det setter spor, og er vondt og vanskelig å oppleve – og å bearbeide. Det er utrolig synd at foreldre med psykiske plager ikke får hjelpen de trenger i tide, sånn at denne type historier får lov til å utvikle seg og sette dype spor i et tillitsfullt og åpent barn med fremtiden foran seg.

Jeg er 10 år eldre enn deg, og vil gjerne dele min historie i håp om at du kan se at det finnes mye lys og mange muligheter i enden av tunnellen. Da jeg var 18 år hadde jeg bodd for meg selv i to år, etter at moren min i mange år hadde truet med å kaste meg ut hjemmefra. Jeg hadde sluttet på skolen, fordi jeg tross alt var en problemelev som ingen hadde tro på, og til tross for at jeg prøvde å skape en trygg og stabil ramme i livet mitt, slet jeg mye med vanskelig forhold til familien min og mye ubearbeidet som lå igjen fra oppveksten, og som påvirket det meste rundt meg. Det eskalerte til et selvmordsforsøk, og påfølgende opphold på Bjørnegård i Sandvika. På det tidspunktet tryglet jeg om å bli innlagt “ordentlig” bare for å slippe unna verden en stund, jeg følte selv at jeg var damaged goods, at det ikke fantes noe håp om at livet ville ordne seg. Jeg hadde veldig liten tro på meg selv og trodde jeg ikke hadde styrken og evnen til å få til livet sånn som “alle andre” gjorde. Etter mye hjelp og oppfølging, begynte ting å gå bedre, selv om det tok tid. Jeg fant en utrolig bra person å prate med, og i løpet av de neste 2-3 årene kom ting gradvis mer på skinner. Men jeg har fortsatt et arr som lyser opp på høyre håndledd, og som er noe av det eneste jeg kjenner meg veldig skamfull og ukomfortabel med å snakke om.

Nå, 10-12 år senere, kan jeg si at 99% sikkert har du mye godt i vente. Alle mennesker som har krasjet litt underveis kan komme tilbake til den de egentlig var ment å være, selv om man alltid vil bære med seg noen spor og arr, og evt en diagnose. Bare vær snill med deg selv underveis, gi deg selv god tid til å bearbeide, og legg lista lavt. Ikke krev så mye mer av deg selv enn at du bare skal eksistere, puste, være. Det er helt greit. Husk at uansett hvordan du selv føler deg når ting er som mørkest, utgjør du en forskjell i livet til noen som er glad i deg. Det er egentlig det aller viktigste vi kan gjøre som menneske. Du har all verdens tid til å nå målene dine, men først må du gjøre det ingen gjorde da du var liten – ta godt vare på deg selv.

Jeg håper at du, selv om du nå er i en tøff periode, kan klare å se at din bakgrunn og diagnose også kan være et verktøy og en ressurs. Samfunnet legges opp til et ekstremt prestasjonsjag og ytre press, at alle skal være ganske A4, passe inn og være vellykket, men det er det veldig få som er – selv de som tilsynelatende har alt. Mine erfaringer er at utrolig mange går gjennom livet med følelsen av å være litt annerledes, mange har bagasje og usikkerhet som ikke nødvendigvis synes utenpå. Kun de tøffeste tør å dele det som er sårest. Du er en av dem!

Den mestrings- og livskompetansen som du har fått gjennom oppveksten din, og som du får nå gjennom ditt “krasj”, nedtur og opphold på psykiatrisk, er noe som kan gjøre deg til akkurat den ressursen som kan gjøre en forskjell for andre. Du vil ha en helt annen evne til å se andre mennesker, se barn og ungdommer som strever, og særlig ved at du er så moden og reflektert at du klarer å dele åpent om din egen historie. Mennesker som deg er gull verdt!

Jeg har også etter disse årene vært gjennom en god del tøffe erfaringer. Livet er ikke alltid enkelt, og noen får nok mer enn andre i perioder. Og man blir ikke bare tøffere av motgang, man blir også mer sårbar. Men forskjellen er erfaringen man har i bunn. Å jobbe seg tilbake igjen slik du gjør nå, gir deg en unik mulighet til å lære deg selv å kjenne på godt og vondt, og ikke minst akseptere fullt ut hvem du er. Man vet hva man har styrke til å mestre, og det gir en annen trygghet når du senere i livet støter på nye utfordringer.

Lykke til, jeg heier på deg!
Klem fra Birgit

PS: Veldig koselig å se at bloggeren har fått fantastisk mye god støtte, og at dette kanskje kan åpne samfunnet litt mer ift. tabuene rundt psykisk helse. Sammen med flere andre har han kommet med i bloggen Psykisk Samarbeid, et veldig godt initiativ. Her er hans svar på mitt innlegg til ham – – – “@Birgit – Takk for et kjempefint og langt innlegg. Veldig oppmuntrende og flott! Glad for at alt ordnet seg for deg til slutt. Jeg er klar for å kjempe, klar for å ta hverdagen tilbake. Jeg kommer til å komme styrket ut av dette, det er jeg overbevist om. En diagnose skal ikke stoppe meg, jeg skal ha kontroll over mitt eget liv 🙂 Takk for den overveldende støtten fra deg! Ønsker deg en super kveld <3”

Global Dignity Day 2013 – Umuntu ngumuntu ngabantu

“We must use time wisely and forever realize that the time is always ripe to do right.” (Nelson Mandela)

Global DignityJeg gleder meg!! I morgen skal jeg for 3. år på rad være med som veileder under Global Dignity Day, for førsteklassinger på Ullern VGS. 140 skoler og nesten 30.000(!) elever over hele landet deltar, og Ullern har i år valgt å sette fokus på psykisk helse. Det er et område jeg er veldig opptatt av, helt sikkert i ekstra stor grad pga. oppvekst med en bipolar pappa. Så jeg er veldig glad for at Ullern tar tak i dette ovenfor sine elever.

Dignity oversettes på norsk til verdighet. Hva er egentlig verdighet? Et ord mange, både voksne og unge, ofte kan trenge litt tid for å assosiere konkrete beskrivelser med. For meg handler verdighet om menneskeverd, de grunnleggende rettighetene som hver og én av oss skal forvente å behandles etter. I et moderne og åpent demokrati som vårt, er det fortsatt mange mennesker i samfunnet som ikke behandles verdig. Romfolk, psykisk og fysisk syke, eller mennesker som på ulike måter – gjennom kulturell bakgrunn, etnisitet, seksuell legning, religion eller personlige særpreg – opplever at andre behandler dem uten verdighet. Og hvorfor er verdighet så viktig i et godt samfunn? Fordi et menneske som behandles med verdighet, kan få den ekstra grunnmuren og tryggheten som skal til for å oppnå sitt potensial. Det kaller jeg god samfunnsøkonomi. Og ikke minst, godt psykisk helsevern..

I forbindelse med freds- og forsoningsprosessene i Sør-Afrika (etter at apartheid ble opphevet), brukte Nelson Mandela sin stammes spirituelle/etiske ideal “ubuntu” som et verktøy for å oppnå forsoning mellom partene. Ubuntu kan enkelt beskrives som følger; “Umuntu ngumuntu ngabantu” – eller på norsk; Et menneske er et menneske gjennom andre mennesker. Jeg er fordi VI er. Det hver og en av oss gjør mot hverandre, påvirker alle mennesker. På godt og vondt. Vi kjenner dette kanskje som den gyldne regel. En leveregel som går på kryss og tvers av alle religioner og trosretninger. Bort med hat og hevntanker, fokus på hva man kan gjøre for hverandre.

Min religionsretning er Kardemommeloven. Man skal rett og slett oppføre seg ålreit, ikke plage folk, og utenom det står vi fritt til å gjøre det meste. For et utrolig bra samfunn (og verden!!) vi ville hatt dersom alle fulgte dette.. Og tenk hva dette ville bety på arbeidsplasser; økt trivsel, bedre ledere, snille kollegaer, mindre sykefravær. Mye mer gøy å gå på jobb!

Global Dignity Day handler overordnet sett om verdig (verdibasert) lederskap. Jeg tror ofte de som er mobbere som unge tar dette med seg inn i arbeidslivet, enten gjennom faktisk mobbing, eller gjennom underliggende holdninger som påvirker arbeidsmiljø og medarbeidere. Jeg håper at arbeidet med å bevisstgjøre dagens VGS-elever på deres forhold til verdighet, både vil gjøre skolehverdagen bedre for mange nå, men også påvirke næringsliv og bedriftskulturer i årene som kommer.

Er du også med på Global Dignity Day? Hvis ikke, benytt sjansen til å lære litt mer og å tenke etter. Hvordan behandler du folk rundt deg? Og praktiserer du dermed verdighet i hverdagen…?

Birgit

PS; #detteermeg er offisiell hashtag for Global Dignity Day. Sjekk ut og del egne bilder og tanker på Instagram og Twitter!

Powered by WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: